FORTSATT MEDLEMSSTYRT :  Suksessen Rosenborg er et bra eksempel på hva en medlemsstyrt klubb kan oppnå selv i toppfotballen. Her jubel fra 1992. Den varer fortsatt. FOTO: Tore Bergsaker/Dagbladet.


Foto BERGSAKER/TORE Dagbladet
FORTSATT MEDLEMSSTYRT : Suksessen Rosenborg er et bra eksempel på hva en medlemsstyrt klubb kan oppnå selv i toppfotballen. Her jubel fra 1992. Den varer fortsatt. FOTO: Tore Bergsaker/Dagbladet. Foto BERGSAKER/TORE DagbladetVis mer

Hvem vil heie på et A/S?

All grunn til å tenke seg om før idrettslagene gir fra seg kontrollen til den som kommer med mest penger.

NÅR Fotballforbundet nå ber om lov til å gi aksjeselskap eller investorer formell makt over de vanlige idrettsklubbene, er det igjen viktig å diskutere hvorfor det går så bra med den norske idrettsbevegelsen. I går inviterte det avtroppende styret i Norges Idrettsforbund til en gjennomgang av fire års arbeid, og hadde all mulig grunn til å snakke lenge om det fine som var oppnådd:

•• På denne korte tida har idretten fått omtrent 1 milliard kroner ekstra fra fellesskapet som takk for et solid sosialt arbeid over hele landet.

Det betyr at den statlige overføringen i 2015 nesten bikker 3 milliarder. I tillegg kommer de store summene som regionale og lokale myndighetene bruker for å hjelpe de nesten 12 000 klubbene med å ta vare på drift og anlegg, samt all frivilligheten som dag etter dag dekker den største regningen.

Trenden er at idretten finansieres stadig bedre av fellesskapet fordi bevegelsen naturlig tar større ansvar i ulikt helse  -og rehabiliteringsarbeid. Det speiler de siste års tydelige vektlegging av idrett som et sosialt verktøy til nytte for de fleste av oss.

Med så bred tillit fra storsamfunnet gjelder det imidlertid å passe på hvem som bestemmer hva internt i idrettsbevegelsen.

NETTOPP denne forståelsen av idrettens plass i norsk hverdagskultur, gjør at dette forslaget om å gi private investorer bestemmende myndighet i klubbene blir forkastet på Idrettstinget neste måned. Forslaget blir nok i stedet sendt til utredning. Det er i seg selv bra. Spørsmålet om hvem som skal ha makten i idretten, er så sentralt at det ikke egner seg for en kjapp kampvotering. Det krever mer omtanke på hva som egentlig er idrettens verdi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fotballens ønske om å gi investorene innflytelse kommer fra erkjennelsen om at det er vrient å drifte toppklubbene uten betydelig privat kapital. De som skyter inn disse pengene vil også bestemme. I dag skjer det gjennom aksjeselskap formelt underlagt klubbens valgte styre, men reelt sett er det ofte investorene som avgjør. En lovendring av Idrettsforbundets paragraf 13 om "Idrettens frie stilling" er tenkt å gjøre det lettere for private økonomiske interesser å kontrollere investeringene sine, og slik gi de mer lyst til å satse.

Forslaget er altså godt ment. En mer stabil privatfinansiert økonomi i toppklubbene, skal over tid gi bedre norske fotballag. Kanskje også en mulighet til å levere jevnere resultater i de europeiske cupene.

FOTBALLEN har ikke ferdigtenkt hvordan balansen skal holdes mellom enkelte investorstyrte lag og alle de tusenvis av lokalklubbene som fortsatt blir medlemstyrt. Det kan dukke opp noen lokale utfordringer der også. Flere steder er det private interesser som dominerer så totalt økonomisk at det kan bli forlokkende å ta den fulle styringen over fotballklubben.

Men allerede nå setter dette forslaget idrettens eierforhold til sin egen aktivitet i spill. Det er dristig å gi fra seg litt av denne styringen. Bare den brede folkebevegelsen legitimerer storsamfunnets finansiering, samtidig som den lokale demokratiske kontrollen gir best mulighet til å sikre idrettens verdier. Å overlate enkelte toppklubber til private investorer, utfordrer både de langsiktige inntektene og i verste fall også de bærende verdiene.

Dessuten er investorstyrte klubber aktuelle også i andre idretter. Både i langrenn og sykkel er det nærliggende for de som betaler regningene, formelt å overta kontrollen over lagene dersom idrettens regelverk åpner for det.

SLIK blir dette til slutt noe så stort som et spørsmål om idretten er tjent med å utfordre sin egen særnorske modell.

Det er få land som har så tett forbindelse mellom bredde -og toppidrett som Norge. Men så er det da heller ikke så mange andre steder der idretten står sterkere som felles kultur.

PS/ Så lenge det skaffes penger til å kjøpe de rette spillerne, er det dessverre riktig mange norske fotballfans som vil heie både på et A/S bak navnet til favorittklubben sin og mer makt til private investorer. Det er nettopp tilhengernes press for å oppnå kjappe resultater kombinert med for store lokale ambisjoner som de siste tiårene har gitt økonomisk trøbbel i mange av fotballklubbene. Men denne ubalansen blir neppe rettet opp ved å gi investorene formell bestemmende makt.

Esten O. Sæther er landslagstrener i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.

 TETTE FORHOLD:  I norsk idrett er det tett mellom topp og bredde. Som for eksempel da lille Vuku forleden møtte  RBK til cupkamp i 1.runde. FOTO: Hans Arne Vedlog/Dagbladet.
TETTE FORHOLD: I norsk idrett er det tett mellom topp og bredde. Som for eksempel da lille Vuku forleden møtte RBK til cupkamp i 1.runde. FOTO: Hans Arne Vedlog/Dagbladet. Vis mer