MÅTTE GI TAPT: Etter en tolv år lang kamp mot kreften, måtte Fred Anton Maier gi tapt. Foto: AP Photo / NTB Scanpix
MÅTTE GI TAPT: Etter en tolv år lang kamp mot kreften, måtte Fred Anton Maier gi tapt. Foto: AP Photo / NTB ScanpixVis mer

Hvis vi lukker igjen øynene, ser vi ham for oss, vuggende, der han spiser sekunder fra isens vakre koldtbord

Fred over Maiers minne.

36 blank i rundetid. Fire foran verdensrekorden. Vi som vokste opp med et knippe rundetider nedtegnet av far Melvin, og hørte at han og onkel Jørgen i fullt alvor snakke lenge om milslukere, må med vemod i alfabetet i dag spise ei wienerpølse med sennep servert i papir; Fred Anton Maier er død.

Fred Anton fra Tønsberg Turn. Fred Anton Maier den høyreiste, den solide, han som gjorde oppveksten til mange av oss til en tålmodighetsprøve fordi vi måtte jo sitte stille, nesten dønn stille, fordi Maier skulle jo ta igjen et helt solsystem på 10 000 meter søndag ettermiddag og kveld. Heia Maier.

Fred Anton skal ha all mulig honnør for at vi ikke brukte søndagene under mesterskapene til tant og tøv, fordi vi ble vel nesten pålagt å følge med ettersom, det på mandagens barneskole ville bli snakk om det fantastiske løpet hans, og da måtte du være oppdatert som en annen Per Jorsett (hedersmann).

Milsluker ja, for et fantastisk uttrykk for mange av oss som straks også er inne på den de harde sisterundene, og i dag legger vi begge hendene på ryggen i den dypeste respekt for de fantastiske minnene etter Maier. Hvis vi lukker igjen øynene, ser vi ham for oss, vuggende der han spiser sekunder fra isens vakre koldtbord (må ta i såpass), mens han siger mot vekslingsiden som en fullrigger. Ikke noe kluss i vekslinga nå! Puh.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lyden av et skøyteløp via Jorsett som klokker ham inn, deerr. Bjørnsen som snakker noe om sammendraget. Jorsett med skjema for verdensrekord, med skjema for etter verdensrekorden, med skjema for en hel nasjon av skøyteentusiaster. Men holder Fred helt inn?

Bjørnsen med energisk rapportering og som sier navnet hans, Fred, på en måte som opphøye Tønsberg-gutten til nesten noe utenomjordisk, ja helt sant. Det var sånn det kanskje var, ja det var det.  Fred Anton som går ut av den siste svingen med ei langside
igjen. Kan det holde helt inn? Fire foran blir til tre, nei. Jo, ja. Fred Anton Maier!

Bjørnsen maner ham framover og nesten en hel nasjonen står oppreist, og uten helt sikkert faktagrunnlag tror jeg det i 1968 ble ropt HEIA FRED i de aller fleste stuer i nasjon rundetid. Fred ble endelig olympisk mester på 5000 meter og samme år satte han sin første verdensrekord på 10 000 meter på Bislett under EM med tida 15.20,3. Jeg så ham aldri i levende live under et mesterskap, men samtidig så vi ham for det, sammen med far, bror, mor og venner, via radio og fjernsyn den gangen det var en kanal og cirka ett folk som hadde skøytesport som grunnfag, besettelse og dannelse. Eller, vi som ikke hadde noe annet valg enn å bli benket når det var mesterskap i Davos, Inzell og Bislett. Skøyteløp var en viktig del av oppdragelsen med spenning, svensker, buljongpar, russere, nerver, hollendere og en rekke med sirlig innførte tall.

Melvin fulgte selvsagt med, de fleste fedre og mødre var samlet rundt isens magi, og hvis det ble snakket for høyt fra kjøkkenet at det var skinkesteik med surkål, var kommentaren klokkeklar: hysj. Vi måtte vente i minst 10 000 meter sammen med Fred Anton. Klar med klokker! De lørdagene og søndagene da det var mesterskap var det ikke snakk om annet enn å følge med - runde etter runde. Fred på 500 meter der han gikk det han maktet, men som ofte lå mange sekunder bak i sammendraget, men vi gledet oss til 5000 meteren. Freds distanse. Og dagen etter, 1500 meter, før skøytehelga ble avrundet med 10 000 lange meter. Det var her Fred skulle gjøre det.

Fred Anton Maier på de lange løpene er for alltid risset inn i arkivet med tre etter Maier. Fred Anton, flott navn også. Og, for en tiåring var det stas å kjenne en nabo som var døvstum skomaker som het Anton, og på 60-tallet var det også en glede å se Barney og ikke minst Fred med etternavnet Flintsone. Det har selvsagt ingen med saken å gjøre, men i et barnesinn var det gjenkjennbart med Fred og Anton.

Takk for rundene, spenningen og siste indre. Vi lyser med tristesse og nostalgisk glede, Fred over minnet med dette diktet fra Jan Erik Volds pensum innenfor lyrikk og sport:

En sirkel is (Gyldendal forlag 1994):

Det finnes en jubel
i himmelen. Skøytegudene
hører den. Skøyteløperne hører den. Skøytepublikum hører
den. Men den fester seg ikke
på skjermen.