Hvit som snø

Et overraskende Alsgaard-gull betyr noen dager med dopingprat. Men slapp av: Alsgaard er hvit som snø.

Når en skiløper som har slitt med elendig form gjennom en hel vinter, sjokkerer i mesterskap, må det bli dopingprat. Det sørger langrennssportens triste historie for.

I tillegg har Thomas Alsgaard sin egen historie:

** Ingen har prikket inn formen til VM og OL som ham.

Slik blir 1 pluss 1 lett 3, og vi nordmenn har lang øvelse i slikt moralistisk regnetull: Utallige finner, italienerne, tyskere og russere er de siste tiårene blitt utpekt som juksemakere fordi de har slått våre helter mens vi minst ventet det.

Selvbevisst

Og hvem hadde regnet med Thomas Alsgaard på den klassiske åpningsdistansen i dag?

Veldig få av Dagbladet.nos tusener av langrennsinteresserte lesere og slett ikke jeg som på amatørvis har lært litt om trøkket i bakkene rundt VM-stadion i Tesero. Dette er løyper som i utgangspunktet hverken passer Thomas sin muskeltunge vekt eller den lave frekvensen i diagonalgangen hans.

Likevel:

Thomas styrte farten i motbakke etter motbakke på et vis som i hvert fall antydet det eneste som teller av forhåndstanker i dette tilfellet:

** Thomas Alsgaard trodde på seg selv.

Kanskje ikke på seier, men uansett nok til at han klarte å presse ut alt av krefter i formiddag. Det pleier å holde for en av sportens meste særegne utøvere.

Naturløper

Og her kommer grunnen til hvitvaskingen:

** Thomas er en naturlig skiløper.

For ham er sporten selve eksistensen. Når humøret hans og den sosiale intelligensen svinger i takt med formen, er det fordi selve livet svinger.

Jeg klarer ikke å tro at det går an å være uærlig mot seg selv med en slik helhetlig innstilling til idretten.

Ellers klarer jeg å tro det meste om utøverne:

** Dopingmisbruket kjenner ingen grenser. Noen merkelapp om garantert ren og norsk settes ikke på resten av idretten vår.

Når det gjelder norsk skisport, er merkelappen mer dekkende.

Kulturen bestemmer

For det går an å løfte blikket over vinterens rare resultatlister. Norske skiutøvere har ingen tradisjon for å dope seg. Det har heller ikke de svenske løperne, for den saks skyld.

Dopproblemet er og blir størst i de kulturene der det går an å vinne med juks uten at det tilsynelatende koster tapt anseelse i ettertid. Finnene sliter åpenbart med manglende etisk bevissthet rundt dette, på samme måte som flere av de store europeiske idrettene, som for eksempel sykkel, er ødelagt gjennom juksernes mulighet til å vinne igjen med æren i behold.

En dopet Thomas Aalsgaard ville ikke hatt noen ære igjen hverken overfor seg selv eller det norske skipublikummet.

Og enda viktigere:

** Han hadde ikke hatt noen glede igjen, heller.

Det er derfor denne triumfen i dag -- og i dagene som kommer -- blir stående som en av de gladeste noensinne.

SEIERHERREN:</B> Thomas Alsgaard kan feire i dag. Han har klart det mange trodde var umulig.
TAPEREN:</B> Verdenscupåpningen i Kiruna i november var et mareritt for Alsgaard. Han tapte på målstreken for erkekonkurrenten Cristian Zorzi.
DOPINGRYKTENE:</B> Alsgaard så ut som en tordensky da han måtte forsvare seg mot dopingryktene etter Rikets Tilstand. Resten av sesongen har gått trått. Men i Val de Fiemme løsnet det.