ANGRIPER:  Uruguay og lagets stjerneangriper Diego Forlan er plutselig blitt den lille, store outsideren i VM. Her Forlan i fullt driv forbi Mexicos midtbanespiller Israel Castro i tirsdagens gruppekamp. FOTO: AFP/SCANPIX.
ANGRIPER: Uruguay og lagets stjerneangriper Diego Forlan er plutselig blitt den lille, store outsideren i VM. Her Forlan i fullt driv forbi Mexicos midtbanespiller Israel Castro i tirsdagens gruppekamp. FOTO: AFP/SCANPIX.Vis mer

Hvor ble det av bandittene?

Sportens lille stygge er ikke hva den var.

||| JOHANNESBURG (Dagbladet):  Da det aller største fotballandet Brasil for et par år siden skulle innvie sitt nye nasjonale fotballmuseum i Sao Paulo, ble det blant alle salene som hyller historien til de brasilianske stjernene innredet et eget lite rom. Det var værelset til minne om nasjonens største skam:

•• Tapet for Uruguay i VM-finalen 1950.

Rommet har dunkel belysning sånn at du lettere får med deg det aller vondeste fra filmklippene i svart/hvitt på veggen; Alcides Ghiggias seiersmål til 2 - 1 bare 11 minutter før full tid.

Så zoomer kameraet inn sjokket i et par av de brasilianske ansiktene på tribunene og hjemmelagets gråtende spillerne som må hjelpes av banen, mens museumsmakerne smakfullt forsterker filmklippene med bakgrunnslyden av et dødende hjerte der slagene stille ebber ut.

AKKURAT det brasilianske fotballhjertet har vel landslaget deres siden pumpet liv og vel så det i med all VM-suksessen etter 1950, men denne sommerdagen ble det plutselig stille blant over 200 000 tilskuere på den nybygde Maracana stadion i det dommeren blåste av.

Det må ha vært en helt spesiell følelse:

- Stillheten var nærmest morbid, sa Jules Rimet; du vet han med VM-pokalen, etterpå.

Som tidligere sjef for det internasjonale fotballforbundet og mannen bak VM-turneringen, var det Rimet som skulle dele ut medaljene. Han hadde forberedt seg med en tale på portugisisk og fått 22 inngraverte gullmedaljer med navnene til de brasilianske spillerne. I total taushet måtte alt dette forandres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv de tradisjonelle brasilianske draktene ble lagt bort etter denne ydmykelsen.  De var egentlig hvite med blått skulderparti. På grunn av tapet ble det skiftet til dagens gule trøyer med blå bukse.

ØYENVITNENE fra garderoben til Uruguay forteller at laget egentlig skulle spilt svært forsiktig i denne finalen. Først da trener Juan Fontana Lopez Fontana hadde gitt sine forsvarsinstruksjoner og gått ut på banen, tok kaptein Obdulio Varela ordet langt der inne under Maracana veldige tribuneanlegg og sa:

- Kamerater, Juanito er en fin kar, men spiller vi feigt mot Brasil, lider vi bare samme skjebne som Spania og Sverige. Nå må vi angripe.

Gitt at denne dagen 16.juli endte som nasjonal festdag i lille Uruguay, skal du ikke se bort fra at ordene etter hvert er blitt utlagt i stadig mer patriotisk retning. Uansett; Uruguay gikk i angrep etter at brasilianerne tok ledelsen 1 - 0 rett etter pause, og er siden vært verdenskjent som sportens banditter.

For finnes det egentlig noe verre røvertokt i fotball enn å rappe gullet fra Brasil på Maracana?

SIDEN har denne gamle fotballstorheten hatt et gjennomført snuskete rykte. Eller som vanligvis forsiktige FIFA diplomatisk omtalte innsatsen til sitt medlemsland i en presentasjon for et par år siden:

•• Uruguay har sjeldent vært til inspirasjon.

Landet innehar da også rekorden for VMs raskeste utvisning ved forsvarsspilleren Jose Batista; som var 56 sekunder på banen mot Skottland i Mexico-86.

MEN nå snakkes det helst her i Sør-Afrika om hvordan Uruguay plutselig angriper.

All moroa med spissparet Diego Forlan og Luis Suarez har på to uker feid vekk forestillingene om hvilke nye skitne triks som måtte komme fra bakgatene i Montevideo. Uruguay er blitt en del av den latinamerikanske framgangen som gjør at denne grupperingen har hele seks av 16 lag som er videre i turneringen.

Dessuten har Uruguay den letteste veien fram til en eventuell seminale. I dag skal Sør-Korea spilles ut; ikke sparkes i stykker, før laget kan møte vinneren av USA/Ghana. Og hvor er det da blitt av sportens banditter?