Dette er en kommentasje som gir uttrykk for skribentens personlige holdning og opplevelse av Marokkos VM-eventyr.

Spørsmålet har hjemsøkt meg i alle år. Enten det var da jeg var liten, med krøllete hår og gyllenbrun hud så fort jeg var ute i sola i noen dager, eller som voksen mann, med sterk skjeggvekst og «utenlandske trekk».

«Hvor er du fra?»

«Jeg er fra Oslo».

«Jo, men du vet … hvor er du egentlig fra?»

Det er et vanvittig stort spørsmål. Ikke bare for meg, men for mange som meg. Som står med en fot i to ulike leire. Som er stolte og glade over å være norske, men som alltid vil være del av noe annet. Noe som for mange er ukjent.

Jeg er født Jonas Giæver Adnan. Min mor var fra Oslo, hennes mor var nordnorsk, og hennes far hadde bodd i USA. Den delen av meg har alltid vært enkel å definere. Det har vært enkelt å skjønne hvor «Giæver» kom fra.

Men Adnan?

Min far kom til Norge på seinsommeren i 1990, og er således ikke del av arbeidsinnvandrerne som kom til Norge litt over et tiår i forkant.

Faktisk skulle han aldri til Norge. Som utdannet innen biologi og geologi i Marokko skulle han til USA, i søken om et nytt og bedre liv sammen med sin bror, Abdel Illah, som alt bodde i Florida.

En drøy måned i forkant brøt Golfkrigen ut, og det ble, i hans ord, «fullstendig umulig for en araber å få visum i USA».

Dermed ble turen omgjort, og destinasjonen ble Oslo.

Kort tid etter møtte han en kvinne fra Lambertseter, som han giftet seg med. Dette er kvinnen som har gjort at «Giæver»-delen av navnet mitt er enkel å forklare.

Noen år etter at jeg kom til verden, så skiltes de. Siden har jeg hatt sporadisk kontakt med den delen av familien min. Og derfor har spørsmålet egentlig alltid ligget og hvilt i bakhodet mitt:

«Hvor er du egentlig fra?»

Med åra ble «Jonas Giæver Adnan» til «Jonas Giæver», fordi min mor mente at slik verden var på 90- og 2000-tallet, så «har Jonas Giæver større sjans til å få jobb».

Jeg har uansett alltid hatt noen ting jeg har kunnet knagge min marokkanske bakgrunn på.

Jeg har visst at jeg er fra byen Kenitra, men at store deler av slekta bor i hovedstaden Rabat. Jeg har kunnet noen gloser arabisk, som moren min minnet meg på i alle år, til tross for at faren min ikke var i livet mitt.

Det har også vært flere norske landslagsspillere med marokkansk bakgrunn, blant dem er Omar Elabdellaoui og Mohammed Abdellaoue, som man har kunnet si: «De representerer begge delene av meg».

For det har alltid føltes som man er litt delt på midten. Jeg er egentlig norsk, men jeg er egentlig marokkaner.

Det er en følelse jeg tror mange sitter med. At man ikke helt vet hvor man hører til.

Det er kanskje derfor dette marokkanske landslaget under VM i 2022 virkelig blir udødeliggjort.

Midtbanekrigeren, Sofyan Amrabat, er født i Nederland og har foreldre fra Marokko. Han representerte både Nederland og Marokko på ungdomsnivå.

Superstjernen, Achraf Hakimi, er født og oppvokst i den spanske hovedstaden, Madrid, til marokkanske foreldre. Han snakket nylig om at for ham var det alltid noe som trakk ham til det marokkanske landslaget over det spanske.

Kapteinen, hjertet i laget, Romain Saïss, er sønn av en fransk kvinne og en marokkansk mann, og er selv født i Frankrike.

I alt er 14 av 26 i den marokkanske landslagstroppen født i andre land enn Marokko.

De representerer den nye verdenen, en verden der man føler tilhørighet til flere steder.

Det er kanskje derfor det marokkanske landslagets prestasjoner under VM betyr langt mer enn noen spark på ballen over en periode på noen uker.

Det er blitt gjort poeng ut av hvordan de representerer både det afrikanske kontinent, og den arabiske verden. De representerer også oss som kanskje har følt at vi har manglet en del av vår identitet.

Min plan før mesterskapet var nemlig veldig klar: Jeg skulle se Marokko snuble i tre kamper i gruppespillet, og reise slukøret hjem.

Det jeg fikk var et marokkansk landslag som ga meg en tilhørighet.

Et landslag som gjorde at jeg fikk føle på et fellesskap jeg har lengtet etter. Gledestårer, nervøsitet og en ektefølt stolthet over bakgrunnen min. For jeg har alltid vært norsk, og veldig stolt over det. Men nå, mer enn noen gang, har jeg følt at jeg er marokkansk, og stolt over det også.

I forkant av semifinalen mot Frankrike valgte jeg å sende faren min en tekstmelding. Det er første gang på noen år at vi har snakket sammen. Samtidig var det kanskje den riktigste tida å sende den meldingen.

Nervøst trykket jeg «send» etter å ha funnet fram et bilde av meg selv som så på Marokko-kamp, med teksten: «Lykke til i kveld».

Kort tid etter tikket det inn en tekstmelding:

«Artig! Ring meg når du vil. Jeg er stolt av deg!»

Jeg skulle bare se tre kamper av det som skulle bli et skuffende VM for Marokko. Det jeg fikk var mitt mesterskap, det mesterskapet jeg kommer til å huske for resten av livet.

Denne måneden har jeg - og flere - fått kjenne på hvor vi egentlig er fra.