Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Hvor er Thorvald?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

THORVALD Stoltenberg har jobbet i det stille som fredsmekler i den bitre konflikten mellom noen av landets beste utøvere og ledelsen i Norges Fri-idrettsforbund (NFIF). Uten å lykkes. Om det skyldes at han har brukt mer tid på lansering av sin egen biografi «Det handler om mennesker» enn forhandlinger, vet jeg ikke, men nå virker konflikten mer fastlåst enn noensinne.

ALLE PARTER taper på kranglingen. Paradoksalt nok har den sin bakgrunn i friidrettens gullalder fra midten av 90-tallet til og med OL i Sydney. I denne perioden tok vi flere gull i EM, VM og OL takket være en bevisst toppidrettssatsing og ekstremt dyktige utøvere.

Samtidig glemte NFIF å forberede seg på nedturen. Et titall utøvere fikk all oppmerksomhet og praktisk talt alle pengene, mens anleggene rundt omkring i landet enten forfalt eller ble gjort om til fotballbaner. Da gullalderen tok slutt i fjor, måtte NFIF selge seg på billigsalg til hovedsponsor DnB. Når det blir smalhans, blir det vanskeligere å dele. Derfor passer elendig økonomi dårlig sammen med forbundets tingvedtak fra 1999 som i solidaritetens ånd forplikter utøverne til å følge landslagets sponsoravtaler. De nektes med andre ord muligheten til å skaffe seg nødvendig økonomisk grunnlag for å drive idrett på toppnivå. I essens er dette hovedgrunnen til at Marius Bakken har valgt å stå utenfor landslaget.

MARIUS ROOTH kan ta så lite selvkritikk han bare vil. Det er en lite konstruktiv holdning. Som president har han hovedansvaret for utviklingen av norsk friidrett. Altfor mye tid og krefter er brukt på å fighte mot utøverne med Marius Bakken i spissen. Resultatet så vi i Edmonton, da Norge gjorde tidenes dårligste VM-innsats. Presidenten har et overordnet ansvar for hele organisasjonen, men uten at landets mest talentfulle utøvere vil samarbeide, får han ikke gjort noe. Rooth sier at han vil grådighetskulturen til livs, men dette dreier seg ikke om grådighet, snarere tvert imot: Det dreier seg om retten til å ta ansvar for sin egen karriere som toppidrettsutøver. For utøverne er det ikke pengene fra DnB som betyr mest, men muligheten til å skaffe seg vilkår for å satse.

IDRETTSPRESIDENT Kjell Kran får slå i bordet slik han gjorde overfor Skiforbundet og be om ekstraordinært friidrettsting. Både økonomisk underskudd og en situasjon med mistillit tilsier at det er grunnlag for dette. På den måten får de tillitsvalgte på klubbnivå vurdere om de fortsatt har tillit til det nåværende styret.

PENGEMANGELEN er i ferd med å forandre norsk idrett. Innen både ski, håndball, fotball og en rekke mindre idretter er trusselen om konkurs og avvikling så reell at klubber kan bli radert ut. På kort sikt vil dette svekke det sportslige nivået, men det kan også være begynnelsen på en radikal omlegging av toppidrettens organisasjon. Et scenario er at særforbundene konsentrerer seg om breddeaktiviteter, mens de beste utøverne forholder seg til sine klubber og Olympiatoppen. En profesjonalisering av toppidretten vil også kunne styrke bredden, men da må norsk idrett tilføres mer penger over statsbudsjettet eller gjennom en endring av tippenøkkelen. Det handler om å investere i anlegg og aktiviteter som kan gi bedre oppvekstvilkår for barn og ungdom.

Jeg håper du er enig, Thorvald. Det handler om mennesker.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!