ALT SOM FØR MED BJARNEÅret etter dopingavsløringen hygget Bjarne Riis seg med toppsyklisten Carlos Sastre. I denne sporten blir visst alt mellom gamle venner. FOTO: Daniel Sannum Lauten / Dagbladet
ALT SOM FØR MED BJARNEÅret etter dopingavsløringen hygget Bjarne Riis seg med toppsyklisten Carlos Sastre. I denne sporten blir visst alt mellom gamle venner. FOTO: Daniel Sannum Lauten / DagbladetVis mer

Hvorfor høre på en juksemaker?

Bjarne Riis vet mer dessverre mer om effekten av doping enn virkningen av et par glass øl.

||| var det visst likevel ingen spøk. Saxo Bank-sjef Bjarne Riis har sendt to av topprytterne sine hjem fra Spania Rundt fordi de har vært ute og drukket øl, og han er til og med grav alvorlig:

_Det er helt likegyldig om de har drukket en eller ti øl. Det viktigste er at de har brutt reglene, forklarte den gamle dopingkjempen Riis etter hjemsendelsen av Stuart O'Grady og Andy Schleck, før han fortsatte sin moralske begrunnelse:

_Når man dummer seg ut, blir det konsekvenser.

Nåja; for noen i hvert fall.

FOR det er akkurat her det glipper i alvoret for meg idet en av sykkelsportens aller største juksere fortsatt får stå i direktørdressen sin å snakke om lagmoral og idrettsetikk og sånt.

Hadde Bjarne Riis enda snakket ærlig om dop og regler, hadde han i beste fall ikke sittet som sjef for ett av elitesyklingens sterkeste klubblag. Men Riis snakker sjeldent om dop etter at han for vel tre år siden ble avslørt som misbruker. Det er derfor sporten ennå er i langt mer alvorlig trøbbel enn det at noen giddalause syklister på vei til en ny klubb ikke stiller helt konsentrert under de siste øktene for sin gamle arbeidsgiver.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BARE de danske reaksjonene etter Saxo Bank-syklistenes seine bytur på mandagskvelden, viser hvordan miljøet og dens heiagjeng kaver i gjørma. Nå er all fokus på antall øl og hvor full Andy Schleck egentlig var på byturen sin, og slett ikke på hvorvidt Bjarne Riis med noen som helst troverdighet kan snakke om sport og etiske regler.

Helt siden Riis ble nasjonalhelt etter Tour de France-seieren i 1996 og ble kjørt i hvit skjorte gjennom folkehavet i København som en hvilken som helst motstandsbauta etter andre verdenskrig, har danskene slitt med å ta innover seg at denne nasjonale triumfen var juks.

Eller som en av hans håndlangere fra dopingtida i Telecom, massøren Jef D'Hout uttrykte det, i deres innbyrdes krangel om hvem som langet hvem:

_Riis ble kjent fordi han dopet seg. Uten dop hadde han vært en middelmådig rytter.

Og neppe heller noen sjef for ett av sportens storlag.

DET er her både dansk idrett og syklingen sliter.

Det er ikke noe spesielt skinnhellig å minne om at en utholdenshetsutøver som Bjarne Riis etter en slik avsløring ville vært sjanseløs som idrettsikon i Norge. Når det gjelder dopbruk og de viktige nasjonale idrettene, er vi heldigvis fortsatt fundamentalister. En dopet kulestøter eller to betyr lite; ganske enkelt fordi den idretten de sysler med egentlig er interesseløs for nordmenn. Kondisjonsheltene i ski, lange løp eller sykling ville derimot aldri kommet tilbake i nasjonal stand etter et slikt etisk fall.

Dette er en kulturell ramme som i hvert fall begrenser lysten hos norske utholdenhetsutøvere til å vinne med juks.

SLIKE rammer mangler definitivt internasjonal sykkelsport. Synet på dop varierer fra nasjon til nasjon. Under Spania Rundt er det for eksempel all grunn til å minne om at nettopp Spania de siste årene har vært et tilnærmet fristed for de som vil konkurrere med dop. Bare spansk politi har forsøkt å være med på den felles dopingbekjempelsen som totalt sett øker i kvalitet også i denne sporten.

Likevel har internasjonal sykkel et selvpåført problem mens idretten forsøker å komme på offensiven i anti-dopingkampen. Nøkkelposisjonene er fortsatt besatt av eks-dopere, og det i seg selv gjør de fleste etiske debattene ganske så meningsløse før flere tør å gå lengre enn Bjarne Riis i synderkjennelsen. Dansken løy som kjent i ti år før han ble presset til en bortforklaring av eget dopingbruk som stort sett gikk ut på at dette gjorde jo også alle andre på 1990-tallet.

Noen år seinere drikker de fleste i og utenfor sportslivet også øl. Et par glass for mye hører hjemme i de fleste idrettsgrenene.

En og annen Bjarne Riis for mye er sykkelsportens største problem.