SPESIELL FEIRING: José Mourinho kastet disse vannflaskene i bakken da Manchester United slo Young Boys etter scoring på overtid. Foto: NTB Scanpix
SPESIELL FEIRING: José Mourinho kastet disse vannflaskene i bakken da Manchester United slo Young Boys etter scoring på overtid. Foto: NTB ScanpixVis mer

Hvorfor managere som Mourinho har begynt å miste grepet

Manchester United-managerens offentlige skyllebøtter ser ut til å ha liten effekt på spillerne - men det er ikke noe nytt for ham. Er det slutt for managere som kjører en tøff stil?

Det har vært en tøff uke for tøff kjærlighet. På lørdag, to dager etter at José Mourinho stilte spørsmål ved United-spillernes karakter, etter å ha snakket offentlig om fire av dem og uttalt at dagens unge spillere passer til beskrivelsen «bortskjemte barn», spilte United 0-0 mot et av lagene med dårligst form i ligaen.

Dersom meningen med ordene var å oppmuntre spillerne til å levere varene, slo planen skikkelig feil - og det er ikke først gang det har skjedd heller.

Dagen før Mourinho luftet sin misnøye over troppen han råder over, tok Det irske fotballforbundet farvel med managerduoen Martin O'Neill og Roy Keane, en «bad cop» paret opp med en «good cop», som med sine metoder hadde skapt mer skade enn gode ting på en god stund.

Begge hadde et rykte på seg for å være en gammeldags motivator, men det som tidligere oppildnet spillerne til å yte mer på banen, skapte i stedet en giftig atmosfære i garderoben.

LEDET IRLAND: Roy Keane (t.v.) og Martin O'Neill. Foto: Alvaro Barrientos/AP/NTB Scanpix
LEDET IRLAND: Roy Keane (t.v.) og Martin O'Neill. Foto: Alvaro Barrientos/AP/NTB Scanpix Vis mer

Endring i kulturen

Det at disse to hendelsene skjedde i løpet av noen få dager var nok tilfeldig, men samtidig virker det å være to eksempler på en endring i kulturen som ser ut til å bre seg over engelsk fotball.

Mange av managerne som har bygget karrieren sin på en tøff lederstil har slitt skikkelig den siste tiden, hvor mange har blitt anonyme eller rett og slett mistet jobben.

Sam Allardyce, David Moyes, Tony Pulis og Mark Hughes - i tillegg til Mourinho - kan alle plasseres i dette segmentet. Alle nådde toppen av karrieren for rundt 10-15 år siden og ingen ser ut til å komme tilbake på den høyden igjen med det første.

På toppen av Premier League-tabellen handler det om smil. Pep Guardiola er kjent for å ha et faderlig forhold til sine spillere, å være en som ikke ser noen problemer med at de har det moro.

- De største minnene fra den tiden er hvor mye jeg trivdes, mer enn bare å vinne ting, har Xavi uttalt om tiden i Barcelona.

City, som trolig vil spasere til en ny ligatittel denne sesongen, virker også å glede seg over tilværelsen.

Jürgen Klopp og Mauricio Pochettino, som ligger på andre- og tredjeplass, har vekket Liverpool og Tottenham og begeistret fansen med elektrisk fotball.

Når det gjelder spillerne de råder over, er ingen av dem redde for å gi dem offentlig skryt. Begge har også for å vane å gi spillerne bamseklemmer etter kamp. Overtroiske Pochettino er så redd for «negativ energi» at han har en bolle med sitroner på kontoret for å motvirke det.

Maurizio Sarri og Chelsea er hakk i hæl på en fjerdeplass. Manageren smiler ikke så mye, men også han vil ha positiv energi troppen.

Etter at Chelsea spilte mot Liverpool forrige måned, fortalte han om en meningsutveksling mellom ham og Klopp.

- Jeg så at Klopp kikket på meg underveis i kampen. Jeg spurte: «Hvorfor smiler du?» Han svarte: «Har du det ikke gøy?» Jeg sa: «Veldig gøy!» og han sa: «Jeg også!»

KLEMMER SPILLERNE SINE: Liverpool-manager Jürgen Klopp. Foto: CRAIG GALLOWAY/PROSPORTS/REX/SHUTTERSTOCK/NTB Scanpix
KLEMMER SPILLERNE SINE: Liverpool-manager Jürgen Klopp. Foto: CRAIG GALLOWAY/PROSPORTS/REX/SHUTTERSTOCK/NTB Scanpix Vis mer

Resultatene snakker for seg

Den type snakking på sidelinja er kanskje vanskelig for rivaliserende fans å takle - og det er ikke noen tvil om at de som har TV-rettighetene skulle ønske at managerne heller var i tottene på hverandre - men resultatene snakker for seg selv: Guardiola, Klopp og Pochettino har fått klubbene til å spille noe av den beste og mest effektive fotballen i klubbenes historie. Det er lite som tyder på at Sarri ikke vil oppnå det samme.

Det at disse managerne deler en «glasset er halvfullt»-tilnærming til jobben, og samtidig på unisont vis har steget hele veien til toppen, er mer enn tilfeldig.

De øvrige managerne i Premier League som overpresterer: Eddie Howe, Chris Hughton og David Wagner, er alle liknende typer som ikke har noen interesse av den fiendtlige mentaliteten som tidligere rådet i fotballen.

Og den største fotballbragden i moderne tid - kanskje gjennom alle tider - ble orkestrert av Leicester-manager Claudio Ranieri, en manager som ikke hadde det taktiske aspektet som sin store styrke, men hadde et veldig godt forhold til spillerne sine.

Det er verdt å påpeke at mange av disse karakteristikkene er veldig overdrevet: det er ikke slik at Pep Guardiola og resten av gjengen skyr konfrontasjoner eller ikke disiplinerer sine spillere. Samtidig så er Mourinho kjent for å ha det moro til tider og kan også slå av en vits eller to.

O'Neill har selv en spesiell humor og heller ikke Keane er en mann som unngår medfølelse. Som han skrev da han var i Sunderland:

«Støtteapparatet kom f.eks. til meg og spurte om å få fri på grunn av ekteskapsproblemer med sine barn. Jeg tror det var en av mine styrker, at jeg hadde vennlighet i meg».

Tekopper

Men selv om det aldri er så sant at disse managerne rett og slett ikke er «lovers» eller «fighters», er det slik at noen heller mer mot sistnevnte enn andre. Keane er tross alt den samme mannen som erindrer hvordan Brian Clough slo ham i ansiktet som straff for et dårlig tilbakespill.

- Det var det beste han noen gang gjorde for meg. Det er godt å bli sint, sa Keane.

Den historien har blitt legendarisk, eksempelet på ei tid da menn var menn, tekopper ble skapt for å kastes og det å bli skjelt ut foran lagkameratene var et hellig ritual. Og for de to managerne som Keane spilte det meste av karrieren under, bar slike metoder frukter.

Noe som er vel og bra, men feilen oppstår med tanken om at metodene fra fortida vil fungere like godt i dag. Historiene som kom ut fra den irske leiren om at Keane stalket behandlingsrom og beskyldte spillere for å fake skader, tydet på at hans kritiske metoder for lengst hadde sluttet å bli konstruktive.

På samme måte som Mourinhos militærmetoder så ut til å fungere på spillergenerasjonen som hadde et minne om fotballens dårligere tider - som kanskje til og med slo igjennom i Premier League-æraen - og hadde sett med egne øyne hvor heldige de var som slo igjennom akkurat da de gjorde det.

I disse dager er det større sjanse for at portugiserens metoder vil skape en giftig atmosfære. Bare se hvordan han ble fiender med nesten hele Real Madrid-garderoben; hvordan han forlot Chelsea på en 16. plass etter 16 kamper i 2015; hvordan han nå langer ut mot sine egne Manchester United-spillere nesten ukentlig.

Dagens unge spillere kjenner ikke til noe annet enn at fotballen er en overøst med penger: drømmen om å bli millionær har sannsynligvis vært implementert siden de var tidlig i tenåra. Og nei, de tilbrakte ikke ungdomstida med å rydde garderobene og rengjøre skoene til seniorspillere.

Må oppmuntres

Fotballen har endret seg - og verden har endret seg også. I en æra med kjendisspillere, nyheter 24/7 og brutale bedømmelser i sosiale medier, kan en spiller som har blitt kritisert offentlig takle det dårligere enn forgjengerne gjorde.

Om du kaller det bortskjemt, følsomt eller usikkert er bare semantikk: poenget er at dagens unge spillere er annerledes enn de fra fortida. Utfordringen for managerne deres er ikke å endre spillerne, men å endre seg selv.

Og hvis resultater er en pekepinn, er managerne som gjør det best dem som oppmuntrer spillerne sine. Som Sarri sier:

- Jeg har innsett at det er et barn i alle fotballspillere. Det er der den morsomme delen er. Det er viktig å være taktisk streng, men vi må aldri miste fokus på spillet og sørge for at barnet innvendig koser seg.

Det er en melding som Mournho, Keane og resten bør lytte til. For historien om middelaldrende menn som roper ut om det moralske forfallet til dagens ungdom er en historie som er like gammel som sivilisasjonen i seg selv. Og det er aldri den eldre garde som ler sist.