INGEN SVINDEL: De norske jentene; her på samling i 2013,  har dominert sporten i årevis. Det har skjedd i et helt dopfritt miljø med gode etiske verdier som grunnlag for treningsmiljøet. Da er det heller ingen grunn for enkelte norske kritikere til å rase mot sporten.FOTO:  Kristoffer Øverli Andersen / NTB scanpix.
INGEN SVINDEL: De norske jentene; her på samling i 2013,  har dominert sporten i årevis. Det har skjedd i et helt dopfritt miljø med gode etiske verdier som grunnlag for treningsmiljøet. Da er det heller ingen grunn for enkelte norske kritikere til å rase mot sporten.FOTO:  Kristoffer Øverli Andersen / NTB scanpix.Vis mer

Therese Johaug dopingdom:

Hvorfor så sinna? Ingen av disse har svindlet oss

Det går an å skjønne finnenes mistro fordi de har sin forhistorie og er så langt unna, men enkelte av våre egne fordømmende reaksjoner er ikke til å forstå.

I FINLAND blir Therese Johaugs kleskolleksjon plukket ut av hyllene i raseri, det svenske sportsmarkedet er delt på midten, mens omsetningen hos oss bare øker. Kanskje gir denne kundeadferden etter noen ukers følelsesladet dopingdebatt et riktig bilde av hvordan det store nordiske hjemmepublikummet oppfatter troverdigheten til norsk skisport, men utenfor sportsbutikkene speiles noe nytt i nordmenns eget forholdet til nasjonalsporten:

  • Den gamle isolerte mistroen til toppidrett og langrennshelter, er blitt til et sinne.

Det er slett ikke fortjent. For i de sakene som nå plager norsk skisport er det ingen av disse skiløpere som har svindlet hverken konkurrentene eller oss. Det eneste de har gjort, er å drive idretten sin på det de mener er et helt ærlig vis.

ULIKE meningsmålinger har lenge vist at omtrent en av fire nordmenn tviler på at vår egen langrennsport er dopfri. Det er naturlig. Idrett på dette nivået setter så store krav til ekstrem livsførsel at den lett blir mystisk for de som står utenfor. For ikke å snakke om de i nabolandene som befinner seg enda lenger unna, og ikke har særlig mulighet til å vurdere de enkelte opplysningene i disse sakene i en kulturell sammenheng.

Det har vi. Sånn er det viktigste for våre skilederne å menneskeliggjøre det prestasjonsjaget som uansett følger med elitelangrenn. Altså være med på TV-serier som den NRK-sendte suksessen «Verdens beste skijenter» som ga et bra bilde av den gjennomgående gode og sunne hverdagen for en proff norsk skiløper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne forankringen i norsk hverdag gjør det også helt nødvendig med det forbudet mot høydehus som ski-Norge etter hvert støttet. Toppidrettens teknologiske virkemidler må sånn nogenlunde passe med breddeidrettens.

På samme vis er det nå avgjørende å sikre at medisineringen av løpernes luftveissykdommer virkelig er helseetisk akseptabelt. Det er i forklaringen her at det har stokket seg, men vi vet ennå ikke hvor mye. Først når rapporten fra den internasjonale granskingskommisjonen kommer rundt nyttår, får vi grunnlaget for å ha en faktabasert diskusjon om hvorvidt norsk langrenn har gått for langt i å klargjøre løperne sine til konkurranse.

I MELLOMTIDA er det noen andre sannheter å holde fast på i en hjemlig debatt som har sauset sammen ganske så ulike saker. For eksempel at dette ikke har noe med å gjøre med bloddoping:

  • . Norsk langrenn har aldri hatt en dopingsak basert på ønsket om å oppnå en prestasjonsmessig fordel.

Det er en helt vesentlig bakgrunn for å bedømme troverdigheten i anklagene om et langvarig, systematisk dop i norsk langrenn, eller for å gå løs på norsk skisport for systemsvikt.

Det siste er totalt misvisende. Det norske skisystemet er foreløpig helt til å stole på når det gjelder viljen til å ta avstand fra doping.

FOR det er en slående likhet mellom de tre siste ellers så ulike sakene i norsk skisport som de argeste kritikerne av langrennsmiljøet tilsynelatende ikke har fått med seg:

  • Ingen av sakene omfatter svindel.

Saken mot Martin Johnsrud Sundby gjaldt brudd på medisineringsbestemmelsene i dopingreglene. Han ble frikjent av sin egen sport; et vedtak som ikke ble utfordret av påtalenemnda i Antidoping Norge. Det endelige utfallet ble likevel en fellende dom i Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS). Siden dette hadde skjedd i konkurranse, måtte det få resultatmessige konsekvenser. Men alle parter var tydelig på at feil bruk av denne medisinen ikke var gjort for å oppnå en prestasjonsmessig fordel.

På samme vis er den kommende norske debatten om medisinering av luftveisplager hos langrennsløpere, allerede nullet ut av Verdens Antidopingbyrå (WADA). Mens de hadde sine spesielle regelgrunner for å anke saken mot astmasyke Johnsrud Sundby, er den norske etikkdebatten om løpere uten astmafritak, helt uinteressante for dopingjegerne. Her er det igjen snakk om legale medisiner uten ulovlig konkurransevridende effekt.

SLIK står foreløpig også saken mot Therese Johaug. Antidoping Norge har uvanlig nok allerede fastslått at det anabole virkestoffet i leppesalven hennes ikke gir noen fordel hverken i treningsarbeidet eller i kommende konkurranser. Ingen svindel her heller altså. Johaug kommer sannsynligvis til å bli straffet bare fordi hensynet til det videre antidopingarbeidet tilsier strenge reaksjoner mot alle som uaktsomhet får i seg et forbudt stoff.

Og for de som fortsatt måtte mene at det er formålstjenelig å drive systemkritikk:

  • Antidoping Norge har ikke fortalt om noen systemsvikt i norsk skisport under saken mot Therese Johaug. Dette er framstilt som en enkelt, isolert hendelse, der Norges Skiforbund som sådan foreløpig ikke er blitt bebreidet av dopingjegerne for noe.

Det er altså ikke Skiforbundet som fortsetter å undergrave kampen for å holde skisporten dopfri. Den jobben forkludres av de som sprer mistro, blander saker og later som om svenskene har rett når 41 prosent av nabofolket tror det foregår systematisk dop i norsk langrenn.

DET at norsk langrenn pr. definisjon ikke svindler, gjør det desto vanskeligere å forstå hvor hardt enkelte nordmenn fordømmer sin egen skisport.

Dette sinnet er urimelig fordi det ikke står i forhold til de feilene som er begått. Slik går det heller ikke an å forvente at skisporten selv rydder opp, utover det å ta konsekvenser av mulige dårlige medisineringsrutiner på enkelte av landslagene.

For her er det er mistroen det er noe grunnleggende feil ved.