Hvorfor vinne i Aten?

HVEM KAN

vel glemme da Christian Ruud holdt på å slå ut selveste Boris Becker i Barcelona-OL i 1992, spurte en kollega i Aftenposten under avisas rituelle gjennomgang av de store idrettsopplevelsene før årets leker i Aten.

Da er det bare å innrømme:

  •  Jeg husker det ikke.

Denne norske nesten-bragden var glemt, enda jeg var i Barcelona, fikk godt betalt for å følge med i den olympiske idretten der og i tillegg fortsatt har en tennisentusiast ved siden av meg her på jobben som sørger for at jeg alltid er i overkant oppdatert på norske svingninger mellom plass 183 og 1460 på verdensrankingen i herretennis.

SPØRSMÅLET ER

vel heller:

  •  Hvem i all verden husker en olympisk seier for tolv år siden?

Eller mer presist:

  •  Hvorfor i all verden huske et sportsresultat?

For dette dreier seg ikke om tennis-quizz, men om berettigelsen av den norske toppidrettssatsingen.

I OL annethvert år er den sterkt statsfinansierte norske elitesatsingen oppe til sin spesielle privatisteksamen. Helt siden styringen av toppidretten ble sentralisert etter Calgary-OL i 1988, har ledelsen fokusert på medaljetelling. Antall medaljer har angitt graden av suksess.

En slik telling var forståelig da dette prosjektet var nytt. Den gang gjaldt det å overbevise både internt i idretten og overfor de betalende myndighetene at det lønte seg å bygge opp en sentral ekspertise for å gjøre det best mulig i idrett.

MÅLT I

antall medaljer har prosjektet vært usedvanlig vellykket, men nettopp derfor er det tid for å sette spørsmålstegn ved selve måleenheten: Hvilken verdi gir norske idrettsmedaljer til oss som betaler dem?

Spørsmålet ble sist gang stilt med tyngde i forbindelse med vårt eget OL på Lillehammer. Svarene var noe mer diffuse, og dreide seg om nasjonal lykkefølelse, styrket identitet og mer selvtillit.

Om det siste da er mulig.

VAR SATSINGEN

på eliteidrett et løft for norsk nasjonal identitet, er prosjektet fullført. Vi er for lengst blitt mette på egen sportssuksess.

Sagt på en annen måte:

  •  4-3-3 er for ni av ti norske sportsinteresserte en betegnelse på en angrepsvennlig fotballformasjon, og ikke nøkkeltallene for Norges innsats under forrige sommer-OL.

Disse medaljetallene fra Sydney var de beste norske sommerresultatene siden Paris i 1924; altså klart best etter at internasjonal idrett for mange land ble et verktøy til å vise nasjonal verdi. Likevel gjorde de knapt noe inntrykk på sitt publikum.

Og medaljetall som ikke huskes, er like virkesløse som en glemt kortkode.

NORSK TOPPIDRETT

er for lengst blitt formidling av andre verdier enn de som kan telles i antall medaljer. Det er virkeligheten som gjør at Olympiatoppen må se etter nye måleenheter for å formidle sin samfunnsmessige betydning.

I et internasjonalt samfunn der idrett stadig får større symbolverdi, er mulighetene mange. Noe er allerede brukt gjennom den naturlige vektleggingen av Norge som vintersportsland, mens andre sjanser ennå ligger overraskende ubenyttet. Vi venter for eksempel fortsatt på den bevisste profileringen gjennom toppidrett for å synliggjøre de siste tiåras likestillingskamp.

FOR DERE

som fortsatt teller medaljer, husker vel at Linda Andersen var den første norske jenta som tok gull i sommer-OL. Det skjedde i seiling, klasse europajolle.

Siden året var 1992 og stedet Barcelona, går det også an å innrømme at et historisk norsk kvinnegull i seiling ville blitt overskygget av nyheten om at tennisgiganten Boris Becker var slått ut av OL av en ukjent nordmann.

For sportsresultater har ulik verdi.