KJENNER SEG IKKE IGJEN: Norsk barneidrett er radikalt endret bare på de årene fra Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Marit Bjørgen konkurrerte i de yngste klassene. Begge to har seinere vært klare i advarslene mot å dytte fram unge løpere. Nå må den hysteriske oppmerksomheten om talent dempes. FOTO:: Bjørn Langsem / Dagbladet.
KJENNER SEG IKKE IGJEN: Norsk barneidrett er radikalt endret bare på de årene fra Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Marit Bjørgen konkurrerte i de yngste klassene. Begge to har seinere vært klare i advarslene mot å dytte fram unge løpere. Nå må den hysteriske oppmerksomheten om talent dempes. FOTO:: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Skijentene advarer mot misforstått barneidrett.

Hysterisk rundt løypa: - Det var ikke dette Astrid og Marit ønsket seg

Det norske skimiljøet må ta en prat om hva de driver med når ungene konkurrerer i sporet.

DET er bare to år siden kloke og modige Astrid Uhrenholdt Jacobsen sto opp for å få en annen barneidrett. Men når du ser på den triste siden av hverdagen i norsk skisport, er det tydeligvis altfor lenge siden:

- Av og til lurer jeg på om ungene er blitt de nye trofeene våre, sa Astrid den gang til Aftenposten, og advarte mot en profesjonalisert barneidrett:

- Det virker som om mange tenker at barneidrett skal være som toppidrett i en lightversjon, til tross for at de aller fleste av dagens toppidrettsutøverne aldri hadde det sånn som barn, fortalte hun fra hverdagen sin i det store norske skimiljøet.

ETTER en vinter med misunnelsen mot stortalentet Helene Marie Fossesholm sine flotte resultater og hysteriet rundt det nye forbudet mot fluor i skismurningen, trenger hun ikke lenger lure:

  • Nå brukes altfor mange barn i langrenn som de voksnes trofeer.

Det er derfor mistroen får lov til å ødelegge gleden rundt skisporet.

SKIFORBUNDETS pressemelding om den naturlige medisineringen av to unge skiløpere, er det stygge eksempelet på hva misunnelse og voksenpress fører til. Disse jentenes familier hadde aldri bedt om offentliggjøring av private helseopplysninger hvis ikke praten i miljøet hadde vært så lite forståelsesfull.

Der det går an å skjønne at alle blir nysgjerrig på ei jente som distanserer konkurrentene mer enn selv Therese Johaug i sin tid gjorde som juniorløper, er det ikke til å forstå at det er så vanskelig å være voksen når Helene Marie åpent forteller om den nødvendige hormonbehandlingen til venninnene sine på juniorlandslaget.

Med normalt rause og kloke skiforeldre skulle historien ha stoppet i dette miljøet. I stedet ble det tips til flere medier og nyhetsredaksjoner som viste seg å ha en like umoden vurderingsevne.

SLIK endte denne historien som en dopingsak både i Sverige og Danmark:

- Norge erkjenner: Supertalent har fått doping, lød overskriften i danske Ekstra Bladet som om denne saken var den endelige bekreftelsen på liksom-fortellingene om hvordan norsk skisuksess er basert på juks.

I går tok svenske Expressen sin kommentator Tomas Petterson endelig et høyst nødvendig oppgjør med den like misvisende vinklingen i sin egen avis:

- Et eller annet sted har vi fullstendig mistet det, skrev han om alle hatmeldingene om norsk doping som i etterkant av denne dekningen dukket opp i mailboksen hans.

Men i denne saken holder det ikke å riste på hodet over svenskene. Det er våre egne idrettsmiljøer det er noe feil med.

FOR det hjelper visst ikke at vi har et Skiforbund som jobber bevisst og godt for en sunn barneidrett, og som de siste åra har åpnet alle treningshemmelighetene sine for å gi utenlandske talenter sjansen til å bli best i det som tradisjonelt har vært vår idrett.

Eller at vi lenge har hatt landslag der stjernene forteller hvor viktig det er å bli god sammen. Hele historien om den enestående suksessen til Marit Bjørgen, Therese Johaug, Astrid Uhrenholdt Jacobsen og de andre skijentene, er jo fortellingen om vennskap og raushet. Det var jo derfor også Marit Bjørgen tidlig advarte mot et usunt fokus på enkeltutøvere.

Rett bak i sporet kommer det uansett barn med foreldre som tror at lykken ligger i å dytte fram sin egen unge.

Og mistro andres.

SPEILBILDET av denne ukulturen ser skimiljøet nå i den heftige interne debatten om det nye fluorforbudet. Der jobber noen tillitsvalgte for omkamp om 16-års grensen for den farligste fluorsmurningen. De er presset av foreldre som oppfatter forbudet som en begrensing av rettigheten til å satse maksimalt på at deres barn skal gå fortest mulig.

Det er derfor det også blir meldt om opplagte brudd på fluorforbudet. Som om lykken i livet er de sekundene 14 -og 15-åringene våre kniper på et kretsrenn ved hjelp av juks.

DETTE jukset gjør at Skiforbundet har satt av 600 000 kroner for testing av mistenkelige ski hos Norsk Institutt for luftforurensing (NILU) til det som burde vært en helt unødvendig kontroll. For det er jo ikke det som er under skiene som egentlig blir kontrollert. Det er feilkoblingene i voksne hjerner som misbruker leken til sine egne unger.

Selve forbudet kommer for øvrig snart i hele langrennssporten. EUs nye regelverk presser det fram allerede neste sommer da det blir ulovlig å selge produkter med den fluoren som finnes i de beste gliderne. Neste steg blir et forbud mot å bruke disse produktene som vil omfatte også den internasjonale eliten. Da blir dessverre kontrollen mer enn nødvendig.

I MELLOMTIDA er det vi som er nødt til å snakke om hvilken barneidrett vi vil ha.

Altså om hvordan dette skal være en lek som gir mer varige gleder enn de skitne trofeene som likevel havner i en bod i kjelleren.