DEN BESTE FØLELSE: Petter Northug har ydmyket Sverige og gått Norge hjem til VM-gull på stafetten i Kollen 2011. Tord Asle Gjerdalen (tv), Eldar Rønning og Martin J Sundby fikk være med på moroa. Foto: Hans A Vedlog / Dagbladet
DEN BESTE FØLELSE: Petter Northug har ydmyket Sverige og gått Norge hjem til VM-gull på stafetten i Kollen 2011. Tord Asle Gjerdalen (tv), Eldar Rønning og Martin J Sundby fikk være med på moroa. Foto: Hans A Vedlog / DagbladetVis mer

Petter Northug legger opp

I 1945 var svenskene ufine nok til å slå Norge 10–0 på Råsunda. Petter Northug tok igjen

66 år etter 0–10 i Stockholm tok Petter Northug revansje på Norges vegne i Holmenkollen. Den står til Dovre faller.

JEG HAR IKKE skiboks, har aldri brukt klister som hårprodukt og jeg skjønner ikke hvorfor langrenn er landets nasjonalidrett så lenge folk sitter hjemme og ser på TV når hele verdenseliten er på Beitostølen i solskinn og minus tre grader.

Det var jo (nesten) ingen på skistadion eller ute i løypene

Jeg tilhører derfor ikke den nasjonale målgruppa som klikker et par hundre tusen ganger på en nettsak bare den viser snørra til Petter Northug.

Jeg skjønner ikke greia.

DET JEG DERIMOT har fått med meg er at Petter Northug er langrenn. Den norske nasjonalsporten, som i motsetning til fotball ikke trenger tilskuere på arenaene – den måles utelukkende i seertall på NRK og klikktall på Dagbladet.no og VG.no – hadde ikke vært den samme uten.

De fire mannfolka og den ene bikkja du ser i Toblach under Tour de Ski ville ikke vært der om det ikke var for Petter Northug.

SELV MARIT BJØRGEN og Therese Johaug ville ikke vært de samme uten Petter. De ville bare vært nesten Marit Bjørgen og nesten Therese Johaug. Akkurat som Martin Johnsrud Sundby bare ville vært nesten Martin Johnsrud Sundby. Eller hva med hun sinna polakken som har skapt seg et liv av å være den eneste polakken som ikke bruker ski til å hoppe med, hva ville hun vært uten Petter? For ikke å snakke om svenskene, ja, spesielt dem, eller finnene og russerne, enten de er tatt i doping eller ikke?

Jo, det skal jeg fortelle deg, de ville vært veldig mye fattigere.

På alt.

DET HAR VÆRT ganger der Petter Northug har vært til å spy av. På grunn av atferd. Det eneste som er verre enn en dårlig taper er jo en dårlig vinner. En som bare må gni det inn og hovere med egen fortreffelighet. En vinner som ikke er ydmyk. Men når det gjelder Sverige er ingen av disse gentlemansprinsippene i spill.

Det har de ikke vært siden 1940.

GRUNNEN TIL DET er enkel. Norge var okkupert under andre verdenskrig. Sverige var såkalt nøytralt. Det vil si at de ikke valgte side og deltok i krigen. Profittering var deres greie. Der de lot tyske tropper og forsyninger reise risikofritt gjennom landet for å krige i Norge, for ikke å snakke om at de tjente seg søkkrike på å levere jernmalm til den tyske krigsmaskinen.

Blant mye annet.

DA KRIGEN VAR slutt inviterte Sverige oss til vennskapslandskamp på Råsunda i Stockholm. De slo oss 10-0! Ikke 2–0 som jeg tror de stappmette ville valgt å gjøre mot de utmagrede, du skal jo ikke gi det bort heller.

Nei da, 10–0 ble det.

NORGE LÅ NEDE og ble pissa på. Svenskene hoverte og herjet. De eide ikke sympati. De hadde ingen empati. Og da det resultatet sank inn i en gutts idrettsinteresserte bevissthet en gang på slutten av 60-tallet – på toppen av nøytralitet, forsyninger, troppeforflytninger og salg av jernmalm til Hitlers Wehrmacht, minus Björn Borg, Ralph Edstrøm og IFK Göteborg på 80-tallet, de var og vil alltid være mine helter – åpnet det seg et sår som trengte et stort plaster.

Petter Northug kom med det.

VM-STAFETTEN I Kollen 2011 er derfor et av de største øyeblikkene i den norske idrettshistorien. Ikke fordi vi vant, det gjør vi jo stort sett alltid på ski, men fordi Petter Northug pissa på svenskene. Først passerte han Marcus Hellner i den siste lille bakken før mål, så parkerte han Hellner, og så gikk han ifra Hellner til hele nasjonens euforiske hyllest.

Men istedenfor å passere målstreken i all sin overlegenhet stoppet Petter Northug og ventet på sin argeste konkurrent.

Før han tok det siste lille stavtaket da svensken var på skuddhold.

I ALLE ANDRE sammenhenger ville jeg reist meg i protest, sagt det var arrogant og forkastelig, og at du må lære deg å vinne med stil. Akkurat som du skal feire en fotballscoring med glede. Men der og da, mens svenskene i raseri og avsky kalte vår ankermann for en gris, sto jeg bare med hendene over hodet og ropte "takk, og husk Råsunda 1945".

"Nå vet dere hvordan det er å bli pissa på."

"Sånn er det å tape 10-0."

Og for det vil jeg takke Petter Northug.

Sånn er det å ikke glemme.