BESLUTNINGEN ER TATT: Aksel Lund Svindal kommer ut fra klinikken i Innsbruck etter å ha fått undersøkt kneet sitt under årets Hahnenkam-uke i Kitzbühel. Et par dager senere fortalte han verden at det er slutt etter Åres VM-utfor. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
BESLUTNINGEN ER TATT: Aksel Lund Svindal kommer ut fra klinikken i Innsbruck etter å ha fått undersøkt kneet sitt under årets Hahnenkam-uke i Kitzbühel. Et par dager senere fortalte han verden at det er slutt etter Åres VM-utfor. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

Aksel Lund Svindal legger opp

I 2007 lurte Aksel Lund Svindal døden. Livet er hans største seier

Når Aksel Lund Svindal i dag kjører sitt siste skirenn er det en ting som gleder mer enn noe annet. At han lever.

FOR TOLV ÅR siden vant Aksel Lund Svindal sitt første VM-gull i Åre. Det var i februar 2007. Ni måneder og tre uker seinere, nærmere bestemt 27. november samme år, var han nær ved å miste livet i Beaver Creek, Colorado.

JEG HUSKER DET som det var i går. Den uhyggelige stemningen i bakken. Usikkerheten man følte på sykehuset i Vail. Uvissheten og frykten. Så på oppfordring om å sette en sjelden idrettskarriere i perspektiv er det ikke først og fremst de mange triumfene jeg husker når det gjelder en av Norges største idrettsmenn gjennom tidene.

Det faktum at Aksel Lund Svindal er blant oss slik at han faktisk kan legge opp, er det som betyr noe.

Det gjør denne dagen vil en veldig god dag.

DET VAR NEMLIG ikke gitt de første timene etter det stygge fallet på Golden Eagle i favorittraseen Birds of Prey. Eller som Aksel selv har sagt det – "når du ikke har kontroll på egen kroppstemperatur, da skjønner du at du ligger dårlig an". Men han kom seg på beina, Aksel Lund Svindal kommer seg alltid på beina.

Og han kom seg tilbake på ski.

JEG HAR SETT østerrikeren Gernot Reinstadler dø i Wengen (1990), sett kanadierne Todd Brooker (1987) og Brian Stemmle overleve Kitzbühel etter to av Die Streifs desidert styggeste ulykker, og jeg var i Beaver Creek da Aksel Lund Svindal fikk for mye luft, kom bakpå og landet på ryggen i Beaver Creek. Alle hendelsene vekker minner om hvor marginalt livet kan være for en skiløper som lever av å kjøre isete fjellsider med kuler, uforutsigbare slag, hopp og kompresjoner i hastigheter opp mot 150 kilometer i timen (Wengen/Kitzbühel). Og da franskmannen David Poisson døde som 35-åring på trening i kanadiske Nakiska et par uker før verdenscupåpningen i Lake Louise 2017, var det bare enda en påminnelse om livsfaren som følger disse utøverne på jobb.

Skal du vinne må du ofte kjøre med livet som innsats.

Det er en del av den avtalen du gjør med deg selv.

Du vet selvfølgelig at ferdighetene er så gode at du behersker det meste.

Men samtidig vet du at ingen behersker det uforutsette.

DA AKSEL LUND SVINDAL reiste seg og stabbet ut fra sykehuset etter fallet i Beaver Creek, var han sytten kilo lettere enn da han sto på startstreken. To måneder seinere var han fortsatt så svak at han knapt klarte å trå ned bindingen på skia. Men kom seg i bakken, begynte veien tilbake med noen forsiktige svinger i Varingskollen i Nittedal, og festet blikket og ambisjonene på de neste rennene i Beaver Creek.

Utforrennet i Birds of Prey den 5. desember 2008.

Super G-konkurransen dagen etter.

JEG VAR DER også. Og Aksel Lund Svindal vant begge. I utforrennet, på vei inn mot Golden Eagle-hoppet, kjørte han med den dødsklumpen Kjetil André Aamodt satt navn på, den alle utforkjørere føler i de verste traseene. Han er jo bare et menneske. Selvfølgelig var han redd. Og etterpå var han så lettet at han nesten ikke klarte å sette ord på følelsene.

Da var det en ny klump han kjente på.

Den i halsen.

Her og nå, ti år og to måneder seinere, fryser jeg fortsatt på ryggen bare ved tanken på prestasjonene i Beaver Creek den 5. og 6. desember 2008.

FEM VM-GULL, to OL-gull, to sammenlagttriumfer i verdenscupen og 36 verdenscupseirer er Aksel Lund Svindals synlige triumfer i en bransje du går på jobben med livet som innsats. I min bok gjør det han til en av Norges to største alpinister gjennom tidene.

MANGE MENER, OG argumentene deres er også meget gode, at Aksel Lund Svindal er den beste. Selv han andre har sagt det, Kjetil André Aamodt, medaljegrossisten med åtte OL-medaljer (4-2-2), tolv VM-medaljer (5-4-3) og 21 verdenscupseirer. Det samme har faren hans sagt, Finn Aamodt. For det er noe med det olympiske utforgullet Norge aldri hadde vunnet før Aksel fikset det i Pyeongchang, det fullbyrdet på mange måter både Aksel Lund Svindals karriere og det norske alpineventyret som begynte med Ole Kristian Furuseths seier i japanske Furano våren 1989.

I tillegg er selvfølgelig Aksel Lund Svindals 36 verdenscupseirer 15 mer enn Kjetil Andre Aamodts 21.

Alle dager.

MEN DET ER noe med det Super G-gullet Kjetil André Aamodt vant i Torino (2006) også. På toppen av alt det andre. Hans 20. mesterskapsmedalje, vunnet med en kropp som hadde bedt om å bli pensjonert for lenge siden, men som først fikk fred på Idrettsgallaen elleve måneder seinere, en måned før Aksel Lund Svindal slo igjennom i Åre.

Det var også en ut-av-en-annen-verden-prestasjon.

Bare de absolutt beste evner å grave så dypt.

AKSEL LUND SVINDAL har gravd så dypt mange ganger. Og kommet tilbake og vunnet. For alle andre hadde det vært over da Kitzbühel og Hausbergkanten tok korsbåndet hans i 2016. For Aksel ble det enda en utfordring. Men nå er han der Kjetil André Aamodt var da han la opp i januar 2007.

Han vil egentlig ikke, men han må.

Det skal vi alle sammen være veldig glade for.