I Cape Town uten Mercedes

Ingen steder i verden er forskjellen så stor som i denne byen.

KHAYELITSHA, Sør-Afrika (Dagbladet.no) Sist gang jeg besøkte rønnebyene utenfor Cape Town satt jeg i en splitter ny hvit Mercedes. Dama som kjørte var hjemmekjent guide. Hun hadde skaffet seg en bra betalt ekstrajobb med å frakte politisk korrekte turister som var passe mette av vinsmaking, shopping og gourmethygge, ut på opplevelsessafari i menneskejungelen.

Vi besøkte naboene hennes denne søndagsmorgenen; fomlet opp mørke trappeganger i brakkene, skrittet over lag med ulltepper og sovende, og sa jovialt hei til guidens utvalgte utstillingfigurer som var stuet sammen på et lite rom innerst i gangen. Lufta dampet sprit, flaskene stod tett på bordet og det var lite som minnet om et tilfeldig, vennlig besøk til søndagsfrokosten.

Men guiden sa det var ok:

- De er vant til at jeg tar med turister innom og får sin del av pengene, forsikret hun.

Du blir vant til så mye i denne vakre byen.

I tillegg til slummen, har Cape Town flere Mercedeser pr. innbygger og større sosiale skiller enn noe annet sted i verden.

JEG TENKTE på hvor ekkel jeg følte meg under denne guidingen da jeg forleden jogget blant villaene i Upper Albert Road - et ganske annet sted i byen enn blikkplatene og fornedrelsen i Khayelitsha.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sola hadde såvidt dratt seg over plata på Table Mountain og skinte opp havnebassenget ved turistmagneten Waterfront noen hundre høydemeter lenger ned. Rett ved veien lå strøkets fotballbane med så tett, doggvått gress at jeg bare måtte bortom for å dra fingrene over den irrgrønne matta. Så skjønte jeg litt mer om meg selv:

EKSTREMFORSKJELLER: Det kryr av luksusbiler inne i Cape Town sentrum. I forstedene og i slummen, der er standarden en helt annen. Foto: EPA
EKSTREMFORSKJELLER: Det kryr av luksusbiler inne i Cape Town sentrum. I forstedene og i slummen, der er standarden en helt annen. Foto: EPA Vis mer

• Ingen tvil; her hadde jeg bodd om hjemadressen var Cape Town. Perfekt strøk for en passe rik, universitetsutdannet middelaldrende hvit mann. Bare Mercedesen manglet.

Jeg hadde ikke skilt meg ut. Innbyggerne i Cape Town bor sånn; helt tett ved sine likesinnede og omstendelig gjerdet ute fra de fremmede. Det holder med en guidet tur i de andres virkelighet.

I MIN virkelighet er 2010 og Sør-Afrika først og fremst fotball-VM. For Masibulele Falo og Anolile Mgulwa som jeg traff tilbake i rønnebyene, er året krysset av for større ting:

- Da håper vi å åpne et ungdomssenter for den nye klubben vår. Et sted der vi kan gi unge sosial trening, sier de.

Begge er 22 år, studerer samfunnsfag og økonomi på universitetet inne i Cape Town, men bor fortsatt i bydelen sin Harare her ute på slettelandet i Khayelitsha. Stedsnavnet er fra de fargete afrikanernes språk Xhosa og betyr «Vårt nye hjem».

Der det blir færre fine biler, øker visst ironien.

FOR DELER av rønnebyene som omgir Cape Town er bebodd av svarte og fargete afrikanere som ble kastet ut av bykjernen under apartheidregimet på 1960-tallet. Før det hadde raselovene; de såkalte «Group Areas Act» forbudt svarte å bo i byene og regulert bestemmelsene gjennom nitid bruk av pass.

Behovet for arbeidskraft gjorde likevel at antall svarte i disse årene økte også innenfor bygrensa, og mot slutten av apartheidtida forsøkte regjeringen selv å løse boproblemet ved å etablere nye rønnebyer.

I Cape Town uten Mercedes

Khayelitsha som ligger langs motorveien fra flyplassen, kom ikke før i 1985. Sånn ble den kjapt den nye regjeringens boligproblem. På et par tiår har den svulmet opp til et sted mellom 500 000 og én million innbyggere. Ingen vet ordentlig. Det velstående Cape Town-distriktet er et populært mål for svarte afrikanere fra nord og øst i landet på jakt etter arbeid, og kritikerne av ANC mener at forflytningen også er et styrt forsøk på å styrke regjeringspartiets politiske posisjon i et området slik at de kan overta den lokale administrasjonsmakten fra de fargetes parti Demokratisk Allianse.

RASELOVENES bokstav er borte i Sør-Afrika, men ikke tenkningen. Ofte er den firkantet etter antall hovedgrupper: Svart, hvit, farget eller indier.

Bare noen år etter apartheid-regimets fall er det så mye som skal ryddes opp mellom de ulike folkegruppene og så lett å rote til i iveren. Det er ingen hvite blant jentene som spiller netball ute på banen her i Kayelitsha; de bor ikke i dette området. Men skal denne jentegjengen spille i seriesystemet lønner det seg å finne nye hvite lagvenninner. Helt til i fjor måtte et netball-mannskap bestå av fem og to av svart eller hvit farge. Så ble regelen endret til at alle miksede lag med denne sammensetningen fikk seks ekstra poeng i hver kamp. Det skal ikke være enkelt å endre samfunn med sport.

For de unge gutta med de voksne planene for ungdomssenter bestemmer ikke fargekartet:

- Uansett hva de ulike politikerne sier i Parlamentet, forblir veien lang fra beslutningene der og ut til oss. Vi skjønner at den politiske prosessen mot bedre sosiale kår for alle i Khayelitsha blir drøy, men vi er villige til å gå alle skrittene om det så tar 40 år, lover Masibulele og Anolile.

Det er pionerenes glød i ansiktene deres. De synes utviklingen har gått fort etter at de for to år siden startet klubben Active Youth in Action på det kommunale Mandela-anlegget midt i townshipen. Nå kommer det hundrevis av jenter og gutter hver dag til banene der for å spille netball eller fotball, og gutta har fått det første samlingsstedet i området som de håper å utnytte til å lage større sosiale endringer. Eget hus skal bli det neste:

- Folk her er ikke apatiske. De vil ha forandring, men vet ikke hvordan det kan skje. Vi vil gjøre ungdomssenteret til et sted der vi sammen finner mulighetene, sier Anolile.

LITT LENGER inne i de endeløse husrekkene lar Wendy Khumalo ungene grave i støvet etter dem. Rugby er en ny idrett blant Khayelitshas fargete befolkning:

- De viser jo bare fotball på vanlig TV, og betalkanaler har ikke folk råd til her. Slik blir heltene fotballspillere selv om hele nasjonen feiret da gutta våre vant VM-gullet sist høst, sier Wendy.

Selv er hun fra rugbydistriktet rundt Durban lenger øst, spiller på det sørafrikanske landslaget og lærer småungene å takle i sanden fordi triksene kan brukes til å få grep på mer enn den sleipe gummiballen:

- Jeg er fra et sånt strøk selv og vet ikke hvordan livet hadde blitt uten rugbyen. Den har sendt meg verden rundt. Derfor er jeg her for å gi litt tilbake, forteller hun.

Wendy kom rett til denne treningsjobben fra et idrettsprosjekt i Bergen. Der lærte hun norske jenter å spille rugby, og om ikke nivået nordpå var så fantastisk, er det uansett en overgang fra å instruere voksne spillere i Bergensstudentene til leken ved den lokale folkeskolen:

- Ungene er så utålmodige. Her må jeg finne på nye øvelser hele tida for å holde oppmerksomheten. Det er utfordrende og moro, sier hun.

SÅ SMELLER det i et kne, og leken krever dagens første offer. Resten av ungene drar i det skadde beinet for å se om det fortsatt står til liv, før den falne bæres vekk til skyggen.

I Kayelitsha er det en tøff verden også i leken. Skoleplassen er gjerdet inn med piggtråd selv om det er umulig å skjønne hva som kan stjeles herfra. Det er ikke noe utstyr, ingen apparater; bare masse sand, en trener som vil lære vekk det morsomte hun vet og en liten gruppe unger som i noen timer får den omsorgen og oppmerksomheten som ellers ikke er noen selvfølge.

Sjansene for at rugbyen forandrer livene deres, synes ikke overveldende.

Men at noen er villig til å prøve uansett, er desto større.

Vil du være med i Idrettens Fredskorps?

Hvem kan søke?

• Du som er mellom 18 og 28 år

• Du som har idrettsfaglig utdannelse eller bred idrettsbakgrunn som trener, leder eller dommer

• Annen relevant erfaring/utdannelse kan bli vurdert.

Det er ønskelig at de som søker, har tilknytning til et idrettslag.

Uttak

Uttaket skjer på grunnlag av en helhetlig vurdering av faglig bakgrunn, personlighet og motivasjon.

Som deltaker i Idrettens Fredskorps får du

• 12 unike måneder i en spennende del av verden

• 4 dagers utreisekurs i regi av NIF

• 1 ukes kurs gjennom Fredskorpset

• dekket reise og opphold

• en lokal afrikansk vertsfamilie

• profesjonell oppfølging

• spennende utfordringer og nye impulser

• økt kunnskap om nord-sør-spørsmål

• arbeide med idrett sammen med venner fra hele verden

• mye moro!

Studie/praksisopphold

Du kan kombinere arbeidet i Idrettens Fredskorps med studier i Idrett, kultur og utviklingssamarbeid (se www.nih.no, studiekatalogen). Studiet tilsvarer 60 studiepoeng.

Vertsland

Zambia, Sør-Afrika, Namibia og Zimbabwe

Mer informasjon om NIF og Idrettens Fredskorps

På nettsidene våre finner du informasjon om prosjektene i det sørlige Afrika, og om hvordan du kan søke. Du kan lese reisebrev der ungdommer som har vært med i Idrettens Fredskorps, forteller hvordan de arbeider, og hvordan de har det.

Søknadsskjema finner du her:

www.idrett.no (under «Internasjonalt» og videre til «Idrettens Fredskorps»)

For direkte kontakt kan du henvende deg til

Koordinator for Idrettens Fredskorps, NIF

Tlf. 21 02 90 00

E-post: fellesadm@nif.idrett.no

TRENGER HVITE VENNINNER: Hvis denne jentegjengen skal spille i seriesystemet, bør de finne noen hvite lagvenninner. Da får de nemlig seks ekstrapoeng.
LØPER UNNA: Denne guttungen kan løpe fra kameratene sine, men han kan ikke løpe unna fattigdommen han lever i hver dag.
IVRIGE: Gutta sparer ikke på noe når de spiller rugby i Khayelitsha.
VAR I BERGEN: Rugbytrener Wendy Khumalo spiller på det sørafrikanske landslaget. Hun har tidligere lært norske jenter å spille rugby - nå er hun tilbake i hjemlandet.
HAR PLANER OG VISJONER: Studentene Masibulele Falo og Anolile Mgulwa håper å kunne åpne et ungdomssenter i framtida.
TIDLIG PÅ\'N: Ballen er nesten halvparten så stor, men det stopper ikke denne gutten fra å delta i rugbyleken.
NETTBALL: Jentene trives under kurven, i basketslektningen nettball.