FOR SNILL: Jo Nesbø tar i både Oslo og finalekampen med silkehansker når han skriver cupfinalesang for Molde. Det hadde han ikke trengt å gjøre. Foto: Anita Arntzen
FOR SNILL: Jo Nesbø tar i både Oslo og finalekampen med silkehansker når han skriver cupfinalesang for Molde. Det hadde han ikke trengt å gjøre. Foto: Anita ArntzenVis mer

I det ene hjørnet: En pen og pyntelig speidertrall. I det andre: En fleskete underdog

Molde har hentet inn Jo Nesbø. Odd har stemt fram en lokal supporter. Her er dommen over årets cupfinalesanger.

Molde:
Tippeligaens høfligste paradetromme akkompagnerer et mannskor av beskjeden størrelse i åpningen av «Vi skal til Ullevål», en sang Jo Nesbø pliktskyldigst har skrevet for laget sitt, litt som når en småbarnsforelder må finne på en kreativ bursdagsrebus i siste liten.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er feil; det er lite som oser ekte kjærlighet mer enn den sjenerte forferdelsen når folk ser seg nødt til å gjøre noe pinlig for noen de bryr seg om. Etter alt å dømme er Jo Nesbø svært, svært, svært glad i fødebyen sin.

Ikke at han kommer så forbanna ille fra det, altså. Moldes cupsang er en reservert og, tja, realistisk affære. Både i refrengene - «Vi skal til Ullevål» (stemmer, det) og i versene: Vi blir opplyst om ting som at drakten er blå, at det er elleve mann på banen og at du må gå opp Sognsveien til Ullevål Stadion.

Alle disse tingene er også sant. Det sangen på ingen måte tar tak i, er hva som skal skje når de kommer dit.

Den delen hopper de rett og slett over - det neste som hender er at man våkner på mandag, trygt hjemme igjen i Molde og tenker at det tross alt er best, «å stå der på stadion som er vår» (eller «MIN», som du kanskje vil høre én kis i VIP-losjen vræle på søndag).

Er Nesbø & co redde for å foregripe begivenhetenes gang? En cupfinalesang blir vel i stor grad husket om man vinner og glemt om man taper, så hvorfor ikke spille på vinst og lage noe som er litt mer ovenpå? Molde er tross alt Norges suverent beste fotballag og har også lenge dyrket et småklysete stempel.

Disse egenskapene er ikke for svakheter å regne når man skal skrive en supportersang, det er styrker!

Jeg mener også - og det gjør jeg selv om jeg er så Oslo at du kan kalle meg for «økt gjeldsgrad» - at Nesbø kunne vært hakket frekkere mot byen han bor i. I første vers er det som om han ser seg nødt til å i det minste si noe pent om Oslo (han lander på barnetoget på 17. mai).

Det er, ærlig talt, et ganske kjedelig kompromiss. Kast heller litt skit, gi Moldesupporterne noen linjer de kan vræle mens de blir forklart at Karl Johan ligger et sted i det fjerne bak Venstres Hus. Hei, Jo, vi veit at du er glade i oss uansett. Vi hadde hatt full forståelse, og sangen hadde stått seg på det: Da hadde slutten, hvor man altså er hjemme i Molde igjen, smakt ekstra søtt.

Terningkast 2

Odd:
Ja, da tar vi den hvite sangen, alle sammen!

Odds låt, «11 stolte hvite»,  skrevet av Kurt Inge Dale, Espen Gjelstad Gundersen og Vidar Heldal, er en klassisk og traust fotballballade. Låta skrider jovialt av gårde i fire (stolte) flate mens de synger ting som «Premiehylla vår er jo ganske full - men vi skal nok få skvist inn mere NM-gull».

Vokalisten Vidar Heldal fra Come taste the band, har en halvhes, inderlig stemme og treffer fotballpapparockplanken uten hørbare problemer. Han mangler litt på den intense patosen til Jørn Lande i «Alt for norge», en god del på det muntre krigerske brølet til Prepple i «Bønda fra Nord», men han sveiper innom begge steder.

Atmosfærisk sett hadde dette under alle omstendigheter vært ganske enkel match mot Moldes molefonkne hornorkester, men når de i tillegg drar på med tribunelyd såvel som en smektende, søtvrengt gitarsolo som aldri helt begynner eller starter, men i stedet bare er der om du skulle trenge den (jeg kaller dette «den musikalske vennesonen»), er det helt åpenbart hvilken av cupfinalelåtene som kommer til å gli mest naturlig inn i ølteltatmosfæren til helga.

Alt dette betyr ikke at «11 stolte hvite» nødvendigvis er en så veldig mye bedre låt. Det er egentlig vanskelig å bedømme siden begge to er pastisjer som formodentlig er ment for bruk og kast og som husker det mest elementære - et refreng det går an å synge. Begge sanger inneholder moduleringer, så dermed strykes de fra poengberegningen, og vi slipper å ta stilling til om det er en dårlig, bra eller helt obligatorisk ting.

Men «11 stolte hvite» vil mye, mye mer.

Er det et frampek til søndagen? Dag-Eilev Fagermo har brukt sesongen på å beite Toro Skullerud i det vide og det brede over hva som er mest imponerende av å være et «kjøpelag» med kremen av norsk fotballtalent og et hardtarbeidende kollektiv med stramt budsjett. Han har gjort sitt for å gjøre oppgjørene mellom Odd og Molde til en symbolsk kamp om norsk fotballs fremtid - og her har han fått låter som passer nokså utmerket til den innrammingen.

I det ene hjørnet en pen og pyntelig speidertrall skrevet av populær og søkkrik forfatter. I det andre hjørnet en fleskete, optimistisk underdog, varm og mild som Bård Hoksruds smil. Klar Odd-seier.

Terningkast 4

(Rettelse: Artikkelen oppga opprinnelig at vokalisten var Kurt Inge Dale)