I en helt egen Petter-klasse

Om noen er i tvil: Nå er han blitt en langrennsløper som ikke trenger å bli satt opp mot noen.

ENEREN: Petter Northug var igjen suveren på oppløpet, da han gikk inn til femmilsgull i Holmenkollen. Foto: PETER KLAUNZER/EPA
ENEREN: Petter Northug var igjen suveren på oppløpet, da han gikk inn til femmilsgull i Holmenkollen. Foto: PETER KLAUNZER/EPAVis mer

HADDE det ikke vært fordi rekordpublikummet på minst 100 000 løftet denne 5-mila til historisk størrelse, kunne vi spart oss enhver sammenligning. Det Petter Northug gjorde underveis står størst for ham selv og mer enn stort nok for oss. Likevel:

•• Blant gutta i det norske skisporet har han bare Bjørn Dæhlie igjen.

Og om en eller annen har vært i tvil; den avstanden utligner Petter om han selv vil.

I løypa er Northug i stand til alt mot alle på samtlige distanser, og da er det bare lysten som setter grenser.

PETTER er en lystløper. Ikke i den tradisjonelle forstand at han tillater seg å falle langt ned på resultatlista bare fordi han der og da ikke gidder å prestere maksimalt, men slik at lysten til å vinne presser mer ut av ham enn de fleste andre. Også der er han på Dæhlie-nivå.

Typisk nok var det denne ekstra evnen til å dra ut krefter han selv fokuserte på da han bare minutter etter løpet stille og tilfreds gikk igjennom TV-bildene av innspurten mot Maxim Vylegsjanin. Hvordan han egentlig følte seg helt sluttkjørt inne på stadion, men likevel visste at hvis han bare fikk ut en bitte liten fartsøkning på toppen av den siste bakken, ville russeren kanskje få det enda verre.

DEN raske utviklingen av langrenn fra en ensom sport for det å kjempe mot seg selv til en stadionidrett der det gjelder å kjempe mot andre, har gjort det å presse til mer en taktisk greie. Lenge ble Petters verdi som langrennsløper dratt i tvil fordi han behersket dette spillet bedre enn alle andre, men nå snubler slitesportens mer snerpete tradisjonalister i argumentene:

•• Denne 5-mila ble enda et eksempel på at Northug behersker alle utfordringer i sporet.

Selv var jeg blant dem som trodde den ekstremt taggete løypeprofilen med en totalstigning på bare to meter under maksgrensen på 2000 høydemetere, ville gi Petter trøbbel, men noe sånt var ikke til å se. De bakkeklatrerne som har preget langrenn de siste sesongene kom aldri i posisjon; russiske  Akeksander Legkov har fått VM ødelagt av sykdom og intern nasjonal krangel, råsterke Lukas Bauer fant aldri tilbake til maksnivået og Dario Cologna misset overraskende både med form og ski.

Da ble det med noen forsiktige rykk i Styggdalen underveis og et forsøk på en lengre tempoøkning fra Marcus Hellner. Det siste ødela bare for ham selv, og det var vel heller ikke skyggen av denne svensken som på forhånd spøkte i Petters sterke 5-mils drøm. For der Marcus mest er snill er denne løypa mest for de ekstreme langrennsløperne.

I den klassen var bare Petter Northug denne søndagen.

DER blir han også stående uansett om han gidder å gyve løs på resten av avstanden opp til Bjørn Dæhlie. Der er stillingen 17-9 i VM-medaljer, 12-4 i OL-medaljer og en tilsynelatende drøy bakke i antall verdenscupseire (46 mot 17) etter at Northug har vært i den internasjonale langrennstoppen i seks sesonger mot Dæhlies ti. I Dæhlies favør kan de interesserte plusse på at han nok konkurrerte i et langt mer dopet felt på 1990-tallet.

Det med dopet får for en gang skyld være. Sammenligning av seire er ingen viktig idrett; nivået endres fort og forøvrig er internasjonal herrelangrenn inne i en høykonjunktur mens Petter plukker de fleste medaljene.

De aller største langrennsløperne huskes uansett for noe mer enn antall ganger på pallen. Det kommer egentlig an på hvordan du kommer deg dit; bare spør Oddvar Brå.

AKKURAT det trenger ikke Petter Northug gjøre etter dette løpet.

Det holder at han vant som han ville idet norsk langrenn var mer populært enn noen gang. Aldri har flere mennesker kranset løypa og sjelden har det vært mindre tvil om hvem som nå er størst i sporet.