LANDSLAGSTRENER:  Per-Mathias Høgmo.  Foto: Sjur Stølen / Dagbladet
LANDSLAGSTRENER: Per-Mathias Høgmo. Foto: Sjur Stølen / DagbladetVis mer

I Italia ville han blitt drept - i Norge sitter Høgmo like trygt som kongen

Morten P. kommenterer.

VI VINNER ikke kamper og stuper på FIFA-rankingen. Etter ett år med Høgmo må du være ekstrem optimist, innbitt troende eller komme fra Gratangen for å finne noe positivt i det.

- BARE EN SEIER
på 11 kamper - i Italia ville du blitt drept, sa en italiensk journalist til Per-Mathias Høgmo (54) før EM-åpningen på Ullevaal for to og en halv uke siden. I dag, på ettårsdagen for treneransettelsen/avskjeden som delte fotballnasjonen i to, er statistikken ett tap dårligere enn det. Men i motseting til de nasjonene vi en gang sammenliknet oss med, og som vi nå ønsker å strekke oss mot, så lever ikke Per-Mathias Høgmo av resultater.

Inntil videre lever han fortsatt på en visjon og positive tanker.

DET ER BARE
ett ord som gjelder om man ser seg blind på Høgmos statistikk. Elendig. Derfor uttrykte den italienske journalisten seg som han gjorde. I hans hverdag, som i de aller konkurrerende miljøer, er nemlig elendig ensbetydende med den profesjonelle død. Du får ikke fortsette med slike resultater. I hvert fall ikke når internasjonale sluttspill er en forbundsdefinert målsetting, og ikke bare deltakelse slik det er på Færøyene, i San Marino og Andorra. Men Norge er et annerledes-land her også, og heldigvis for det.

Det er ikke først og fremst kortsiktige resultater vi trenger i norsk fotball.

Eller en varm skvett i shortsen.

Etter å ha mistet mye utvikling over år trenger vi tålmodighet og stø kurs. 

HELT SIDEN HØGMO proklamerte sine tanker rundt landslaget har brorparten av media og det fotballfaglige Norge støttet ham i innhold, filosofi og førsøkene på utførelse. Selv med bare den ene ubetydelige seieren med ligalandslaget i januar - hvilket betyr at han egentlig ikke har vunnet en eneste (skikkelig) kamp - har Høgmo ikke bare stått i den tiltagende blåsten, han har fått skulderklapp og positive tilrop også. For det er ikke de grunnleggende ideene hans som er kritisert i bakkant av et par av de styggeste kampene, det er snarere hvordan han har forholdt seg til dem.

Per-Mathias Høgmo blir altså ikke kritisert veien han var valgt.

Men hvordan han innimellom velger å gå den.

PER-MATHIAS HØGMO var høyt oppe da han tok over. Mens Drillo sa han kom til dekket bord. Etter EM-bronsen i U21-EM sommeren 2013, der medaljen totalt overskygget innholdet, ble det gitt inntrykk av at norsk fotball var en talentfabrikk der internasjonale spillere vokste opp av bakken. Men det er ikke sånn, det er ikke i nærheten en gang, og utenlandsproffenes spilletid bekrefter påstanden.

Når bare to av åtte utenlandsproffer i laget mot Italia får spilletid i klubblagene (sist helg), da er det ikke en gang tabloid å rope KRISE.

EN LANDSLAGSTRENER KAN ikke gjøre noe med det. Per-Mathias Høgmo rår ikke over makter over jord. Han har det han til enhver tid har. Det er derfor 15-åringen Martin Ødegaard stadig mases inn i A-landslaget og fort kan havne der når troppen til kampene mot Malta og Bulgaria tas ut. Jeg er ingen tilhenger av det, jeg mener Martin Ødegaard må få slippe mediahysteriet, den defensive tvangstrøya og det psykiske presset det er å komme inn på et lag i den tilstanden Norge er nå, men jeg ser også poenget.

Det er jo (nesten) ingen andre som (er bedre) og spiller konkuransedyktig fotball på ukentlig basis.

DET ER HØGMOS virkelighet. Sammen med resultatene. En elendighet som går hand i hand. Og som fort kan bli enda litt mer smertefull før den blir bedre. Og nettopp derfor klamrer vi oss til ideen, troen og håpet om nødvendig utvikling, vi har jo ikke noe annet.

Å rope på trenerens avgang og gå baklengs inn i framtida er i hvertfall ikke noe alternativ.