I løse lufta Trine Hattestad

Når Trine Hattestad er ferdig etter OL i Sydney neste høst, skal hun kaste spydet på tribunen. Neida.

I enden av en solfylt grasslette langt inni granskauen ved Bunnefjorden sitter en liten pjokk og leker med indianere. Robin, som pjokken heter, har tømt en neve plastindianere utover i sandgropa og bygd to borger, en for de snille indianerne og en for de slemme.

Moren og faren spiller fotball sammen med Robins storebror, Joachim. Det er ingen andre på sletta. Mamma og Joachim er på lag mot pappa. Det står 7 - 6.

Mamma skyter i stanga, og Joachim får ikke tak i returen.

- Løp da, Jokke! Den har du, du æ'kke helt handikappa vel?!! roper mamma.

Hun er ikke akkurat irritert, heller mild og oppfordrende. Jokke mister gløden litt, i hvert fall når pappa scorer to mål og går opp i ledelsen.

- Nå må jeg ta litt sprint og sånn, sier mamma. Hun tar av seg genseren og begynner å tøye baksiden av de digre, solbrune lårene sine. Så begynner hun å løpe. Fram og tilbake på sletta i skauen.

- Se! Indianer! roper Robin fra sandgropa.

- Så fin borg! svarer mamma.

Sånn trener verdens beste.

- DOPET DU DEG? Pappa og guttungene har dratt i butikken.

Trine, en gang Solberg, nå Hattestad, har sprintet og hoppet som en (dette har jeg fra Graff) valkyrie langs enden av sletta. Nå sitter hun i sola, på en gammel falmet innbytterbenk, i svarte, trange shorts, hvit T-skjorte og hvite sokker. Hun rasper i den harde jordskorpa med de hvite skoene, fra Asics, og ler, sånn som på TV: dels oppriktig fordi hun som kjent er en gladjente, dels nervøst fordi hun åpenbart fortsatt er ukomfortabel med fremmede. Og dels påtatt.

- Hæ-hæ-hæ. Dopa? Nei.

- Ikke?

- Næ-hæ-hei. Så klart ikke. Da hadde jeg sikkert ikke blitt frikjent, hvis jeg hadde gjort det.

- Hva var det det var da? Kjøttfarse?

- Det var ingen positiv prøve i det hele tatt. Alle kvinner og menn har verdier som går opp og ned, og kvinner har jo menstruasjon og eggløsning og nivåer som går opp og ned ...

sånn er det jo hele tida ... laboratoriet gjorde bare en feil, rett og slett. De tok en forhasta beslutning.

Trine ser ned på skoa sine. Sparker litt til i jorda; hun har laget to fine sirkler.

- Jeg veit jo sjøl at det de sa var gærent, sier hun.

- Og så er det innmari frustrerende at det bare er jeg som veit det. Jeg våkna midt på natta, skreik at jeg var uskyldig. Men du kan jo ikke tvinge andre til å tro på deg. Det er jo bare sånn det er.

- Tror du folk tror deg?

- Ja, det tror jeg. Det må jeg bare tro.

DETTE VAR I 1989. Noen år tidligere hadde hun sagt at hun skulle legge opp i 1988. Hun hadde hatt vondt i albuen, og så hadde hun dumma seg ut nesten hver gang det gjaldt.

- Det var noen tunge år, egentlig. Jeg sleit noe innmari. Men så ble alle de greiene oppklart, og så fikk jeg Joachim, og så tenkte jeg «hvorfor ikke?». Det er jo ikke noe mål å få gitt seg fortest mulig, heller. Det virker som om man må gi seg med en gang.

- Hva mener du?

- Det er lissom så veldig farlig å være med litt for lenge, «nå har du vært med for lenge, nå må du gi deg!» Jeg synes det der er bare tull egentlig.

- Ja.

- Så lenge du har glede av det ... hvorfor skal du gi deg, det er ikke noe point!

- Neida. Men fortoner det seg ikke noen ganger litt meningsløst?

- Hva da?

- Å stå her oppe aleine, på én side av sletta, og kaste spydet over på den andre sida av sletta?

- Jeg er jo ikke alltid aleine, da. Når jeg kaster, er treneren min her, og når jeg trener vekter og sånn hjemme, da pleier Robin å leke litt rundt. Du kan gjøre det på mange måter uten at det blir kjedelig.

- Men du må jo ikke?

- Nei, men jeg har lyst! Det er ikke så mange år jeg har vært på toppen. Før det gjorde jeg det bra, ofte. Men ikke bra i mesterskap og sånn, sier hun.

- Og nå?

- Nå er jeg blitt mer moden.

- Hva mener du med moden?

- Jeg har vært gjennom noen trøkker, og jeg har vært så redd for ikke å lykkes. Men jeg har kommet styrket ut, og nå har jeg jo lyktes flere ganger. Det var ikke så lett å være 18 og oppadkommende, ingen er jo no' særlig hyggelig med hverandre.

Jeg var ganske redd de andre.

Trine legger armene utover langs ryggen på benken. Den høyre er omtrent dobbelt så tjukk som den venstre. - Og nå er de redd deg?

- Neeei, jeg tru'kke det, men jeg er i hvert fall ikke redd dem, hæ-hæ-hæ. Det er det viktigste.

TRINE HAR KASTET i to stevner av betydning i år. På Bislett og i Lausanne. Det gikk som kjent ganske dårlig i begge stevnene.

Nå går hun og venter på VM. Denne sommeren er det verken Grand Prix eller Golden League, eller hva det nå heter, i klasse spyd kvinner. Det kan nesten virke som spyd er litt passé.

- Næ-hæ-hei, sier Trine.

- Det er helt tilfeldig. Noen år er det bare andre øvelser som blir plukka ut. Det er mange som er opptatt av spyd, altså. I Tyskland er det mange gode, og i Finland, i Finland er spyd den store idretten! De er helt ekstremt opptatt av spyd, alle på tribunen kan teknikk og sånt, det er helt rått!

- I Finland, ja?

- Ja, ja. Det er veldig moro der, veldig stemning, jeg vant jo EM der i 94.

- Er du like kjent i Finland som i Norge?

- Ja, det er ikke langt ifra!

- Kan du noe finsk?

- Nei. Bare sånne stygge ord, er det ikke alltid sånn da?

Hæ-hæ-hæ.

- Hvilke ord kan du?

- Nei, jeg kan jo ikke det, det var jo bare sånn tull det, da!

- «Satan perkule,» sier Graff lavt under bøttehatten.

- Ja, sier Trine.

- Den kan jeg, neida.

NÅ SKAL HUN GI SEG SNART. Etter OL i Sydney på seinsommeren neste år, sier hun. Da skal hun ta seg tid til alt det andre.

- Når jeg er ferdig i Sydney, da slenger jeg spydet og skoa opp på tribunen, og ... he-he-he.

Trine kaster på hodet og gliser det brede, skeive gliset sitt.

- Neida, jeg har ikke bestemt meg ennå. Nå skal jeg satse hundre prosent på dette, og så får det andre komme etterpå. Jeg skal sikkert ha en lang ferie, og så skal jeg tilbake til aerobic og forskjellige ting, tenker jeg. Dagene går jo gjerne sin gang, samma hva, de.

- Er du redd framtida?

- Nei, det er jeg ikke, for hva da mener du?

- For hva du skal drive med.

- Det blir jo litt deilig òg, om sommeren, å dra på ferie og, jeg har jo ikke et normalt liv nå; jeg tror egentlig det blir veldig greit, jeg. Det blir sikkert litt rart, men. Og jeg kommer alltid til å trene, jeg har jo tatt kurs og utdanna meg innen aerobic og holdt på med body pump og masse annet.

- Hva er body pump?

- Det er vekttrening til musikk. Det er på en måte aerobic.

Knallhard vekttrening etter musikk som er lagt opp til et program som man følger slavisk. Sånne ting kommer jeg til å fortsette med. Vi får se littegrann. Det kommer av seg sjøl.

- Skal du ha flere unger?

- Ja, det skal jeg ha.

- Et par til?

- Nja, én til, i hvert fall.

Det blir stille et øyeblikk på sletta i Svartskog. Bare fuglesang og en ullen motorlyd som nærmer seg sakte, blir mer distinkt, men så forsvinner ut i sommeren igjen. Jeg har ikke så mye å spørre om. Trine har ikke så mye mer å si.

- DU? Det er Graff. Han lener seg framover.

- Når man trener sånn som deg, med vekter og sånn, da får man sånn maskulin kropp.

Det er strengt tatt mer en konstatering enn et spørsmål.

- Ja, hehe, sier Trine, litt brydd.

- Er det ålreit, da? spør Graff.

- Neeei, eller sånn ... Trine drar på det.

- Man bygger jo muskler og sånn, det gjør man jo. Men, jeg mener at det er bedre å være litt kraftig og ha muskler enn å være helt kjempetynn og ikke ha en muskel. Men det skal ikke bli for mye av det gode, sånn at man ser ut som en mann, det er jeg helt enig i.

- Hender det at du føler deg litt som en mann?

- Nei, absolutt ikke. Jeg føler jo at jeg er sterk, men det gjør jo ikke noe. Blir jeg fin på tegningen, eller?

Trine reiser seg opp og spretter bort til Finn Graff som sitter på en motstående benk. Hun stiller seg bak ham og titter, og er det noe Graff avskyr, så er det at folk stiller seg bak ham og titter.

- Så lang nese? Neida! Og den overleppa der var jeg ikke helt fornøyd med!

Hun ler.

- He-he. Jeg vet ikke om det likner, sier Graff forlegent.

- Jeg skulle ønske jeg kunne tegne, jeg, sier Trine.

Det smeller i en bildør borte ved veien. Ektemann Anders og ungene har ankommet Svartskog. De skal hente mamma. Joachim og Robin har fått is i butikken, og pappa har handlet inn til middag. Så står hele familien Hattestad, alle kledd i sportsklær fra Asics, bak Finn Graff og titter.

VI SLENTRER MOT BILEN. Trine leier Robin. Han drar henne med seg, han vil hjem.

- Jeg kunne tenkt meg å drive med musikk, fått enda mer peiling på musikk, det hadde vært innmari ålreit, sier Trine.

- Musikk?

- Ja, jeg har begynt å synes musikk er så moro, nå som jeg jobber med aerobic. Jeg lærer å høre takter og alt, det er innmari interessant.

- Mm.

- Da jeg begynte, hadde jeg jo ikke peiling i det hele tatt, men jeg har fått utvikla det litt etter hvert. Men det begrenser seg jo.

- Begrenser det horisonten å drive med spyd?

- Nei, før i tida tror jeg de trente på det samme hele tida, nå tror folk jeg trener mer allsidig, og ...

- Jeg tenkte mer på horisonten til livet som sådan.

- Å. Nei. Jeg føler jeg lever som andre nordmenn, egentlig. Hytte og hus, og ... Mann og unger, og ... Og bikkjene som jeg løper i skauen med, det er jeg veldig glad i, å løpe i skauen.

Jeg løper inn der borte. Trine peker med den store armen, mot et svart hull i den grønne løvveggen i enden av sletta i Svartskog.

- Jeg lever normalt, jeg, sier hun.

- Treninga er bare en liten del av livet mitt.