Henrik Kristoffersen rettssak mot Skiforbundet

I Norge får skiheltene alt de peker på

Norsk skisport står på pinne for å gi Henrik Kristoffersen og de andre største stjernene det aller beste. Da finnes det bedre måter å takke på enn å gå til sak for å få enda mer.

PERFEKSJONIST: Henrik Kristoffersen er nitid i all sin jobbing for å bli verdens beste alpinist. Her med testing med servicemann Philipe Petitjean fra Rossignol under trening i Reiteralm. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.
PERFEKSJONIST: Henrik Kristoffersen er nitid i all sin jobbing for å bli verdens beste alpinist. Her med testing med servicemann Philipe Petitjean fra Rossignol under trening i Reiteralm. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

NÅR Henrik Kristoffersen i dag endelig er kommet til rettssalen for å hente inn de 15 millionene han mener å ha krav på fra norsk skisport, er det tid for litt ettertanke. Ikke om hvor grådig denne 24-årige stjernealpinisten er i forhold til alle de andre norske vinterstjernene, men om hvilken sport og hvilket samfunn vi heier fram.

For denne unge alpinisten er jo ikke alene om å ha skaffet seg strålende arbeidsbetingelser og millioninntekter gjennom den mest populære vinteridretten. De siste årene er deler av skisporten blitt sånn hos oss at vi som fellesskap gir de aller beste mer enn nok. Det kreves riktignok imponerende stor egeninnsats for å lykkes, men rundt legges alt samtidig maksimalt til rette.

I virkeligheten får de norske skistjernene i alpint og langrenn billedlig talt nesten alt de peker på.

DERFOR er de største blitt rike nesten alle sammen. Historien om det norske vinteridrettseventyret etter Lillehammer-OL 1994, inneholder mange fortellinger om sportsheltene som ble personlig velstående fordi de var flinke til å gå eller kjøre på ski.

Det er hyggelig nok. I hvert fall så lenge de samme heltene ikke beriket seg på lagkameratenes bekostning dengang de sammen drev med idretten sin. På landslagene må det også være en viss økonomisk balanse selv om det egentlig blir skjevt til slutt:

  • I norsk skisport stikker de rette vinnerne av med det meste av oppmerksomheten, pengene og de andre ressurssene.

Er du best får du automatisk en stor del av potten.

Og synes vi det er ok?

OSLO TINGRETT skal bare finne ut om denne fordelingen rent juridisk er korrekt. Om den er i samsvar med de reglene vi har satt for annen økonomisk virksomhet i samfunnet. Om toppidrettens interne inntektsfordeling er innenfor EUs bestemmelser som skal sikre et marked med fri flyt av ulike tjenester.

Når idretten er blitt profesjonalisert, hører slike spørsmål hjemme i jussen. Men det som gjør idrett så stort for de fleste av oss, er nærmere hjertet enn hjernen.

Det er det som har gjort Kristoffersen-saken så absurd når han krever 15 millioner fra sine egne lagkamerater som erstatning for den ekstra Red Bull-avtalen han ikke fikk ha på hjelmen sin fordi Skiforbundet allerede hadde solgt denne sponsorplassen til inntekt for alle.

skal tingretten bruke en uke på å belyse hvorvidt denne felles sponsoravtalen er juridisk urimelig i forhold til Henrik Kristoffersens rett til å kunne tjene egne penger på skiferdighetene sine. Altså om denne utøveren får nok betalt i forhold til fellesskapet på landslaget og resten av den hjemlige alpinsporten.

Det er en vurdering som har trukket ut etter at Kristoffersen gikk til sak i 2016. Siden sist partene var i retten har en kjennelse i EFTA-domstolen avgrenset problemstillingen til bare å gjelde Norge.

Det var viktig for europeisk idrett der flere nasjoner fryktet at EFTA-domstolen skulle begrense idrettens sponsormonopol over egen aktivitet. Det kunne ha betydd at Kristoffersen-saken hadde fått samme effekt for finansieringen av europeisk idrett som Bosmann-dommen fra 1995 fikk for ansettelsesforholdene i fotballen.

MEN i stedet for å vurdere idrettens markedsmonopol i seg selv som en rettsstridig restriksjon, åpnet EFTA-domstolen for at det er greit med denne ordningen med idrettens forhåndskontroll og samtykke for individuelle sponsoravtaler. Forutsetningene for denne juridiske aksepten er imidlertid at dette systemet er begrunnet i nødvendige allmenne hensyn og gir en rimelig avveining mellom fellesskapets og den enkelte utøvers interesser.

I vurderingen av den rimeligheten gjelder helheten og ikke den enkelte avtalen som for eksempel Skiforbundets nei til Red Bull på hjelmen til Henrik Kristoffersen:

- Dette må vurderes i lys av utøvernes eller utøverens samlede muligheter til å drive individuell markedsaktivitet, skrev EFTA-domstolen i en pressemelding om kjennelsen sin da den kom før jul i fjor.

Og da er tida inne til å vende tilbake til hverdagen for de største norske skiheltene.

For der er det høykonjunktur.

DE siste årene har norsk vinteridrett hatt en boom. Aldri har markedet vært bedre for de som er stjerner på ski. Mens kjente 90-talls navn som Vegard Ulvang, Bjørn Dæhlie og Lasse Kjus mest ble økonomisk solide etter idrettskarrieren, har de siste gode økonomiske skiårene åpnet for fine inntekter for stjernene mens de er aktive.

Dette skyldes dels de store individuelle inntektsmulighetene som ligger i skiidrettens felles sponsoravtaler. Dagens utøvere kan inngå individuelle avtaler med de offisielle utstyrsleverandørene til Skiforbundet uten godkjenning, og trenger bare et samtykke for å få egne avtaler med alle andre.

Denne siste godkjennelsen skjer tilnærmet automatisk. Personlige avtaler blir i praksis bare stoppet når de bryter med den bransjeeksklusiviteten skisporten allerede er blitt betalt for, eller om sponsoren krasjer med idrettens verdier. Som for eksempel penger fra et bettingselskap.

DENNE muligheten til å tjene mye, har gjort dagens skihelter til lønnsadelen i norsk idrett. Det er selvsagt store individuelle forskjeller fra Therese Johaug og nedover, men sporten har selv laget et system der det å bli veldig god på ski forrenter seg.

Dette systemet er grunnlaget for at Henrik Kristoffersen allerede alene får disponere nær 20 prosent av den norske alpinsportens totale sponsorinntekter. Om dette rent juridisk er nok til at skifellesskapet kan opprettholde sponsormonopolet, er det opp til retten å bestemme.

Vi andre kan fritt ha noen tanker om hva som er et greit forhold mellom personlige økonomiske rettigheter og et felles ansvar for den idretten du er blitt rik på.

DET er vel nettopp disse tankene som har gjort at resten av de godt betalte skiheltene mer eller mindre fornøyde har tilpasset seg et felles sponsorregime; også etter at reglene ble strammet inn av et samlet skimiljø på tinget sommeren 2014 på grunn av alle konfliktene rundt Petter Northug som privatløper.

Hvordan vi bedømmer vår egen og andres eventuelle grådighet, vil alltid variere etter synsvinkelen. Det som likevel samler idrettsbevegelsen bak kravet om at de beste utøverne hele tida må gi noe tilbake, er erkjennelsen av at toppidrett er et felles prosjekt.

Illusjonen om at alle idrettspengene rettmessig tilhører vinnerne og bare dem, setter en strek over verdien av det noen andre allerede har gjort. Det kan være felles anlegg, felles kunnskap eller bare det å arrangere en felles lek; poenget er uansett at alt dette legger grunnlaget for at den enkelte kan hente sine sponsor - eller premiepenger ut av spor som noen andre har tråkket opp.

Selv det at pappa Lars Kristoffersen nå kan stå med ryggen til å høre at Henrik kjører svingen feil, er en kunnskap om sport som bygger på andres erfaringer.

IRONISK nok er det en slik helhetlig forståelse av det å være den aller beste skiløperen som Marcel Hircher; Henrik Kristoffersen store idol og konkurrent, filosoferer om i intervjuer nå som han leker med tanken om å gi seg. At all denne suksessen ikke er verdt noe særlig om du ikke hører hjemme i et fellesskap.

Superstjernen Hirscher med alle sine Red Bull-fordeler og sitt imponerende private lag av hjelpere, vet godt hvor han kommer fra og hvor han vil tilbake når karrieren er over.

Akkurat det trenger de fleste ingen dom fra Tingretten for å forstå.