Idealet og urokråka

PARK CITY (Dagbladet): Ole Einar Bjørndalen skrev seg rett inn i den olympiske historien med sitt andre OL-gull i går. Det første kom på 10 km i Nagano. Prestasjonen blir enda større fordi han så seint som lørdag ble sjettemann på 3-mila i langrenn. I moderne tid har ingen andre utøvere prestert noe liknende. Ole Einar Bjørndalen er toppidrettens ideal. En uhyre bevisst utøver som har satt sin egen standard både når det gjelder trening og forberedelser. Toppidrettssjef Bjørge Stensbøl har flere ganger framhevet hvilket forbilde Ole Einar er for andre utøvere. Denne sesongen har han klart å holde fokus både på langrenn og skiskyting. Han måtte beskyttes fra mediene rett før OL fordi pågangen ble for stor. Mange fryktet at presset ble for stort når han skulle delta i to idretter. På den bakgrunn blir gårsdagens gull en av tidenes største olympiske prestasjoner.

I GÅR VAR JEG vitne til dramaet rundt Daniel Franck og showet i snowboard-bakken. Daniel Franck er Bjørndalens rake motsetning. Daniel Franck tryna i oppvarminga til finalen, mistet bevisstheten, reiste seg, startet finalen, tryna igjen, måtte legesjekkes før han fikk kjøre annenomgangen som selvfølgelig ble mislykket. OL i Salt Lake var det store målet. Det gikk rett på trynet, men for Daniel finnes det viktigere ting i livet enn OL-medalje. Slik er det blitt etter at han ble pappa. Men jeg takker deg, Daniel, for ditt alternative bidrag til toppidrettens blodige og kommersielle alvor.

DANIEL FRANCK er en skøyer. Les hjemmesiden hans på nettet, og du forstår hva jeg mener. Han har sterke meninger og takk for det. Blant annet om Olympiatoppen og toppidrettens mange strenge leveregler. Han trener knallhardt og bevisst for å bli best. Også han drar nytte av miljøet på Toppidrettssenteret og kompetansen i Olympiatoppen, men han tar ikke fem øre for å raljere med både idealer og idoler. I går brukte Daniel en halv time til å snakke med mediene i pausen, bl.a. dro han sin historie om hvordan han fikk president George Bush med på en «give me five» etter åpningsseremonien. Om det er sant eller ei skrøne vet ikke jeg, men en god historie er det iallfall. Toppidretten trenger slike fargeklatter.

SNOWBOARD-FINALEN i går var fantastisk. Jeg har hørt en del historier om snowboard-renn de siste årene, om hasjrøyking og drikking, men når snowboard arrangeres som i går, hører det absolutt framtida til. Det er en idrett for vår tid. Når du kommer fra et langrenn i Soldier Hollow og opp i halfpipen i Park City, får du et lite sjokk av trøkket som møter deg med rock'nroll-musikk, speakershow og elleville tilskuere som er mer entusiastiske enn på noen annen OL-arena.

OGSÅ NORSKE LEDERE fra andre idretter enn snowboard lot seg begeistre i sola. Svein Mundal, tidligere alpinsjef og nå i Salt Lake for å drive lobbyvirksomhet for å få alpin-VM til Kvitfjell i fjerde forsøk, sa rett ut at andre idretter, ikke minst alpint, har en del å lære av snowboarderne. For ikke å snakke om langrenn, hopp, kombinert og skøyter som tross flere forsøk på fornyelse, sliter med for dårlig publikumsappell - av ulike grunner. Verst stilt er kombinert som bare blir en idrett for de nestbeste i hopp og langrenn.