Idretten må ta sin egen medisin

Denne uka skriver de som vil bli ny idrettspresident sine programerklæringer i Dagbladet. I dag: Rolf Thorsen , president i Norges Roforbund.

Innen idretten er vi vant til at det koster vilje, smerte og tålmodighet når vi skal oppnå resultater. Hvis resultatene uteblir, må endringer skje. NIF har dessverre ikke de ønskede resultatene - derfor må noe endres.

Idrett handler også om å tørre å ta utfordringer. Overført til dagens situasjon i NIF betyr det at utfordringene skal løses og endringene skje i samarbeid med alle de som må involveres:

  • Jeg lover opprydning, som ikke nødvendigvis betyr nedlegging.
  • Jeg lover å brøyte løype og gå i front, men arbeidet må vi gjøre sammen.

    Konkret vil jeg fokusere på:

    1. ØKONOMI:


    Vi må vite - ikke tro.

    Vi må bort fra en kultur hvor pengene brukes før man har dem - ingen kan drive en organisasjon uten å ha oversikt og kontroll over økonomien. Det innebærer enda større fokus på budsjett- og prognosearbeid, oppfølging og avvikshåndtering på et tidlig stadium.

    2. ROLLEDELING:


    Organisasjonen vår er for topptung - vi må forenkle og bringe NIF tilbake til det den skal være: en paraplyorganisasjon, en fokusert og trimmet organisasjon som bidrar til å gi stabile og forutsigbare rammevilkår slik at den enkelte idrett kan utvikle sin egenart.

    Mye mer av den totale pengestrøm skal gå til de som driver aktiviteten, det betyr at mye mindre penger kan få lov til å bli igjen i NIF.

    For å nå disse mål må man tørre å velge bort ting - vi må tørre å endre , både jeg og norsk idrett må våge å gjøre de grep vi ta.

    Til forrige Idrettsting stilte vi oss bak et lovendringsforslag med intensjon å rydde opp i rolledelingen i norsk idrett. Dette forslaget har feilaktig blitt referert til som et forsøk på å legge ned Idrettskretsene. NIF vil i framtida også trenge regionale ledd som en service og støttefunksjon, men det er vår plikt kontinuerlig å se på mulige forbedringer til beste for norsk idrett.

    Noen fokuserer mye på maktfordeling og sammensetning på de forskjellige fora. For meg blir det å begynne i feil ende - vi må først definere oppgaver og suksesskriterier, deretter skal vi finne de optimale måter å organisere oss på. Utfordringen er å kunne støtte alle de frivillige «idrettsarbeiderne» vi har i Norge på den beste måte og for øvrig forvalte vårt pund på en måte som står i stil med de idrettslige resultater vi oppnår.

    3. AKTIVITETSFOKUS


    NIF skal bli en nyttig bidragsyter for norsk idrett og bidra til økt idrettsaktivitet i det norske samfunn.

    Kommunikasjonen fra NIFs side må bli mer preget av lytting enn av prat - vi må rett og slett vite til enhver tid hvilken retning våre «eiere» - alle som driver idrett - vil at vi skal utvikle oss. Gjennom dette skal vi inn i en hverdag preget av konstant forbedring .

    Allsidigheten i norsk idrett utvikles og dyrkes best innen den enkelte særidrett. Så lenge den enkelte idrett holder seg innenfor de idrettspolitiske, etiske og moralske normer som er definert for norsk idrett, mener jeg det er viktig at NIF ikke forsøker å detaljstyre eller på annen måte legger seg for tett opp i hvordan den enkelte idrett velger å utvikle seg; noen idretter vil konsentrere seg om barn og unge, andre om voksne trimmere og atter andre velger et smalt toppidrettsfokus. Alt dette er en del av et allsidig idrettsliv og hører hjemme innenfor Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité.

    Hvordan skal dette gjøres?

    Jeg har stor ydmykhet og respekt for de oppgavene som må løses og for alle de dyktige menneskene som er i norsk idrett både på profesjonelt og frivillig nivå. Innen idretten er det bare én vei som gjelder - det er kun hardt, målrettet arbeid over tid som fører til de resultatene vi vil ha.

    Innen min idrett sier vi noe spøkefullt at vi skal gå hardt ut og øke etter hvert. Dette kan godt overføres til den aktuelle situasjon. Den prosessen vi må inn i kommer til å koste - både for meg og for alle andre involverte.

    Vi må identifisere de endringer som kan gjøres umiddelbart og ikke nøle med å gjennomføre selv smertefulle endringer, men vi vil ta «easy wins» - nå!

    Andre endringer vil kreve inngående analyse, saksbehandling og modning. Vi skal bruke tid til å sikre at de større endringene vi må gjøre virkelig er til det beste for norsk idrett. Vi har også organisatoriske spilleregler og NIFs egne lover å forholde oss til.

    Idretten må kort og godt ta sin egen medisin. Da får vi resultater!

    I morgen: Børre Rognlien.