Idrettsglede på norsk

Norge kan godt tape jakten på de frastjålne OL-gullene, bare vi husker både Pål Trulsen og hvordan vi vant dem.

MENS TILNÆRMET moderne OL-herrer svinger seg mellom alle storpolitiske og storkommersielle hensyn for å komme velberget gjennom etterspillet til vinterlekene i Salt Lake City, har norske idrettsledere enda viktigere oppgaver enn å få tilbake seirene som Johann Mühlegg stjal. Nå gjelder det å finne fram anorakken og tviholde på gullresepten. Den ligger sannsynligvis i brystlomma mellom Kvikk Lunsj-papiret og appelsinskrell fra i fjor.

JO DA, MED LANGRENNSGULL rettmessig levert til Thomas Alsgaard og Frode Estil er Norge egentlig verdens beste vinteridrettsnasjon. Fire millioner nordmenn har slått tyskere, russere og amerikanere i en idrettskonkurranse der i hvert fall de to stormaktene underveis snakket med de største bokstavene. Dette mesterskapet ble innledet med amerikanernes hjemmekamp mot verdens onde makter og avsluttet med russernes evige tvangstanker om at alle er imot akkurat dem. Begge deler vel pompøst med tanke på at det var fingerfølelsen til Pål Trulsen, jovial norsk hobbycurler i flaggfarget grilldress, som med noen millimeters klarering sendte Norge til topps i nasjonskampen.

I DAG ER PÅL tilbake på jobb og vet ikke helt om han har råd til å ta seg fri for å spille VM seinere i vinter. Midt i all treningsvilje og systematikk han har lagt ned for å bli best mulig i sporten sin, er Pål Trulsen fortsatt en trivselsutøver. Mer skal heller ikke norsk overlegenhet koste. Når vi har ledd oss ferdig av svenskevitsene, er medaljemoroa egentlig over for denne gang. OL-triumfene forteller ingen sannheter om norsk fortreffelighet. Servert på idrettsbanen er vasne nasjonale dyder ispedd raseteorier og annet grums bare noe søl. Det være seg både med og uten blodflekker.

SELVSAGT SKAL toppidrettssjef Bjørge Stensbøl og de andre lederne bak den norske OL-suksessen slåss for å få vekk juksemakerne. Først fra den endelige medaljeoversikten etter Salt Lake City og så fra all idrett. Siden den kampen dreier seg om showets globale markedsverdi, blir det en lett seier. Den moderniserte IOC-ledelsen vet alt om betydningen av image, og kommer etter hvert til å plukke vekk alle villskudd som doper seg for å oppnå personlig rikdom og ære. De siste åra er dette blitt en høyst privat gulljakt. Med et mulig unntak av Kina er tidsalderen for systematisk nasjonal doping over. Det er enda en god grunn for at de ærlige vinner til slutt.

MEN ENDA BEDRE grunner er det for nordmenn til å holde fast på vår egen gullresept. Toppidrett på norsk er selv etter Stensbøl og Olympiatoppens bragder fortsatt tuftet på livsstil: turer, skilek og voksne som har tid til å være med. Altså Kvikk Lunsj og appelsiner. Det var far som fikk Thomas Alsgaard til å danse på snø, det var en klubbtrener på Simostranda som lærte Ole Einar Bjørndalen å stelle børsa, og det var bakkene rett utenfor stuedøra på Voss som lokket Kari Traa utfor. Alt fortellinger om folkeidrett på sitt mest folkelige.

VAKRERE KAN det knapt bli, og det blir det heller ikke. Sannsynligvis er forandringen i norsk livsstil en større utfordring for idrettsbevegelsen enn utenlandske blinddopere. Samtlige norske gullvinnere er født tidlig på 1970-tallet. Siden den gangen er norske barns helse betydelig forverret. Rett før OL la Norges idrettshøgskole fram en undersøkelse som viste at dagens 9-åringer ikke bare veier noen kilo mer enn gullgenerasjonen fra vinter-OL, men framfor alt har mye dårligere kondisjon. Maksimalt oksygenopptak er redusert med 27% for jenter og 20% for gutter.

ALLE GULLENE SOM glipper med dette forfallet, er neppe det store nasjonale poenget. Helsa og livsgleden er det verre med. Foreløpige resultater av ungenes nye, stillesittende hverdag er sterk økning i diabetes og flere muskel- og skjelettplager. Den resultatlista blir en større utfordring for en vellykket norsk idrettsbevegelse enn å få ei endelig liste fra Salt Lake City som bekrefter det vi allerede vet: Idrettsglede på norsk er best.