Idrettskrig

Fotballforbundet er ensidig fokusert, skriver futsalbevegelsen.

DETTE ÅRET har flere norske medier fortalt at det brygger opp til kamp om futsal mellom den skandinaviske futsalbevegelsen (IFS) og det norske fotballforbundet (NFF), senest i artikkelen Krig om innefotball som ble publisert i Aftenposten i forrige uke.

Krig blir det vel ikke. Og det blir primært heller ikke NFF versus IFS. Dette blir heller et interessant oppgjør mellom den tradisjonelle foreningsidretten og ”den nye idretten”.

IFS ER IKKE BARE en utbreder av sporten futsal, men også en utbreder og en grunnlegger av ”den nye idretten”.

IFS hadde en klar visjon fra de begynnende årene. Målet var å skape en utbredt konkurransearena på siden av den vanlige foreningsidretten, hvor en ved noen få tastetrykk kunne skape og komponere sitt eget lag sammen med sine nærmeste kamerater - og konkurrere med disse etter behov, på ulike nivåer, i en uforpliktende serie i turneringsform - sanke maratonpoeng og statistikk, og skape seg et navn og enhet gjennom selve deltagelsen.

Ikke gjennom en forpliktende årskontrakt med forpliktende årskontingent og forpliktende årsaktivitet, slik som er tilfellet i den tradisjonelle idretten.

Den nye idretten har gjort og gjør det mulig for flere å drive med konkurranseidrett i et samfunn hvor en har mange aktivitetstilbud å velge mellom. Byråkrati og forpliktelse er parkert - maksimal valgfrihet og individuell utfoldelse er monumentene.

DEN NYE IDRETTEN kommer til det spissede idrettsoppgjøret med en formidabel attest. Over 17.000 lag har vært registrert i den uforpliktende skandinaviske innendørsserien siden slutten av 90-tallet.

På internasjonale futsalkongresser opp igjennom årene, har flere nasjoner ytret ønske om å benytte IFS-modellen i utbredelsen av futsal i sitt land. IFS har også fått lignende henvendelser fra andre idrettsgrener.

FUTSAL: Her spiller Brasil mot Argentina under Rio 2007 XV Pan American Games. Foto:  AFP/Mauricio LIMA
FUTSAL: Her spiller Brasil mot Argentina under Rio 2007 XV Pan American Games. Foto: AFP/Mauricio LIMA Vis mer

DET NORSKE FOTBALLFORBUNDET, representert ved generalsekretær Karen Espelund, er så ensidig fokusert på sine egne organisasjonskart, at en ikke forstår at større idrettsbevegelser kan skapes på andre måter enn slik en gjør det i den tradisjonelle idrettsbevegelsen.

At den nye idretten kan bevisføre sin leverett – sin stabilitet og oppblomstring - med tall som ovenfor, vil en ikke forholde seg til, og man forsøker innbitt å få fokus bort fra selve idrettsaktiviteten og all spillegleden og friheten som ligger bak attesten ovenfor.

Fokuset rettes mot grunnleggerne og den nye idrettens ledere. ”De er private”, ”de tar overskuddet i egne lommer”. Dette har vært gjennomgangsmelodien fra NFF i flere mediereportasjer. Det er udokumenterte påstander og løgn. Men faktisk så er betegnelsene uansett ikke relevante.

For alle forstår nok at en idrettsbevegelse ikke er liv lag dersom utøverne ikke føler at de får det de forventer. Snart 10 år og 17.000 lag burde borge for mange glade ansikter.

JO MER AKTIVITIET SOM SKAPES, jo bedre er det for utøvere, mener ISF. Der hvor NFF uttaler at ”vi håper de velger oss” og enkelte ganger går så langt som å oppfordre til boikott av IFS sin aktivitet, snakker IFS om den ubetingede valgfrihet for utøveren – og at det fokuseres på hvor appellerende konkurransearenaen er, og ikke hvem som skaper den.

Den nye idretten har levd med motstanden fra den tradisjonelle idretten (hovedsaklig representert ved NFF) i snart 10 år. Vi går altså til et velkjent oppgjør fremover.

Og skulle det til og med bli krig, tar vi gjerne den krigen for verdiene den nye idretten er tuftet på.