Idyllen som sprakk

ETTER OVER ET døgn uten fotball og hverandre - bare voldsomt med kritikk - møtte landslagsgutta opp til en sjeldent kvalitetsrik og temperamentsfull trening i Drammen i går kveld. Det forsterket bare inntrykket av at idyllen ikke er Norges våpen.

Norske landslagsspillere er best når de slipper å se hverandre til alle døgnets tider, og når de føler at verden går litt mot dem.

INNTRYKKET har festet seg etter tre internasjonale sluttspill, de tilsynelatende perfekte ti dagene før de svake dobbeltlandskampene mot Romania og Danmark tidligere i sommer - og en relativt lang ny samling foran den triste kampen mot Bosnia-Hercegovina.Fellesnevneren: Flere samlingsdøgn enn normalt, og enten direkte svake resultater eller klart dalende formkurver.

SÅ KAN DU jo gjøre deg opp din egen mening om de ansiktsuttrykkene du ser på bildet av John Carew, Steffen Iversen og John Arne Riise. Etter Dagbladets oppfatning er ikke dette et uttrykk for idyll, selv om hovedpersonene forsøkte å bagatellisere og fleipe bort opptrinnet etter treninga.

KANSKJE ER det nettopp dette landslaget trenger mest akkurat nå: et engasjement og et temperament som ikke til enhver tid skal kanaliseres et eller annet sted fordi psykologer og kroppsspråkeksperter har fulgt etter gutta det siste halve året.

VELG SELV hvordan du vil tolke bildet. Og bare så det er skrevet: Man kan aldri være helt sikker med denne gjengen, og slett ikke med de tre du ser på bildet. Det kunne naturligvis vært en fleip. I så fall spilte de bedre skuespill enn de noen gang har gjort innenfor en sekstenmeter.

EN KOMMENDE landslagssjef bør uansett forsøke å løfte taket i det norske landslagshuset en smule. Hvis John Carew har lyst til å skjelle ut John Arne Riise etter en duell eller en pasning som aldri kom, så bør han få lov til det der og da.

Ikke vente til et eventuelt egnet forum en gang etter lunsj, pressekonferanse og obligatorisk soving. Landslagstreningene er blitt svært så idylliske og pyntelige med åra. Kanskje er det derfor overgangen til kampene blir gradvis vanskeligere?

Og hvis det er så bekymringsfullt at pressen er til stede, så skal de vite at store deler av den samme pressen har vært til stede på en rekke Rosenborg-treninger opp gjennom åra.

DRILLO DYRKET på sett og vis motgangen. Det vil si, han likte at landslaget ble utskjelt - og brukte kritikken som en motivasjonsfaktor. Jo mer annerledes Norge var, desto bedre.

Og ved å la det gå en slags sport i å aldri ta ut samme førsteellever to ganger på rad, skapte han en holdning og en konkurransementalitet som ga utslag i både høyere intensitet og mer kvalitet på treningene enn vi har sett de siste åra. Og av og til også sammenstøt av det slaget vi opplevde i Drammen i går.

LITT AV DENNE mentaliteten henger igjen. Denne gjengen fungerer best når de får selskap av noen usikkerhetsfaktorer som kan ødelegge inntrykket av det optimale - og skape litt usikkerhet og bidra til inntrykket av at vi har alt å vinne, ingen ting å tape.

LANDSLAGSSJEF Nils Johan Semb gjorde sitt ytterste for å bringe humør inn i landslagstroppen i går. Oppvarmingsøvelsen hadde han antakelig hentet fra U-9-landslaget til Asgeir, landslagssjefen over alle landslagssjefer: to lag som spilte håndball, der det bare var tillatt å nikke i mål.

John Arne Riise var best. Så får vi håpe at kvaliteten forplanter seg nedover i kroppen.

AMPERT: Steffen Iversen må bryte inn mellom John Carew og John Arne Riise, og skyver de to fra hverandre.
BEST Å GÅ: John Arne Riise trekker seg unna, selv om Carew har mer på hjertet.