ETT TIENDEDELS SEKUND: Mariann Vestbøstad Marthinsen avgjorde Paralympics finalen med de ekstra kreftene som skiller i toppidretten. FOTO: AP/Dmitry Lovetsky.
ETT TIENDEDELS SEKUND: Mariann Vestbøstad Marthinsen avgjorde Paralympics finalen med de ekstra kreftene som skiller i toppidretten. FOTO: AP/Dmitry Lovetsky.Vis mer

Ikke akkurat handikapidrett

Typer som Mariann gjør det mulig for Norge å vinne igjen i Paralympic.

Å VINNE i internasjonal toppidrett er sammensatt nok både i OL og Paralympics, men av og til gjør vi det kanskje for vanskelig. For først og fremst dreier det seg om den enkelte utøver som vil så mye, å ha tålmodighet i det daglige arbeidet som omformer viljen til resultater og det å ha noen som bryr seg underveis.

Mariann Vestbøstad Marthinsen har fått dette grunnleggende på plass, og sitter igjen med et gull i Paralympics som minner oss andre om at det meste er mulig.

For eksempel å bo i Bergen og likevel bli verdens beste i langrennpigging.

VESTLANDETS hovedstad er ikke akkurat noen snøsikker by, mangler løypenett for staking og er knapt ideell hverken for rulleski eller rullekjelke resten av året. Til sammen blir det nok av handicap for en langrennspigger, men da er vi inne på Mariann sine spesialferdigheter for nettopp å bli en topputøver:

•• Det å overvinne eventuelle hindringer.

Kanskje var disse erfaringene som til slutt presset henne det tiendedelet forbi amerikanske Tatyana McFadden i finalen i går.

ELLER kanskje var det et par av rådene som Mariann har plukket opp på samlingene med skilandslagene. Sist sommer var det hennes rullekjelke en skadet Sjur Røthe fikk låne på treningsleir i italienske Livigno. På Beitostølen under sesongstarten var det Øystein Pettersen som testet sammenhengen mellom sittende og stående staking. Den er ganske tett:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Tenk som før. Fungerer det ikke for oss, så sier vi fra, var beskjeden fra Mariann og de andre landslagspiggerne da den rutinerte langrennstreneren Torbjørn Broks Pettersen overtok ansvaret for dem etter Vancouver-OL for fire år siden.

Siden da har Mariann med sin lange bakgrunn fra svømming hentet kunnskap fra skielitens pigging. Den detaljen i sporten har jo også vært i rask utviking de siste sesongene.

DA er vi over i kjernen i den norske reformen med overgangen fra en adskilt handikapidrett til en samlet idrettsbevegelse. Dette dreier seg ikke om en integrering, men en inkludering. Det begrepet er mye bredere og mye mer utfordrende fordi dette gjelder å drive idrett for likeverdige medlemmer.

Det er nettopp denne inkluderingen som den lille, svært ulike gruppen med funksjonshemmede utøvere kan slite med i sine forskjellige lokale klubber Norge rundt. Det er en praktisk utfordring å legge til rette trening og konkurranser for et ganske lite mindretall. Desto viktigere at både svømming og ski med et par av de sterkeste landslagsmiljøene i norsk idrett har skjønt betydningen av at dette er et samarbeid som naturlig skal gi et felles utbytte.

Mariann er et bra eksempel på det. En jente som bruker Paralympics-medaljen sin i svømming fra sommer-OL i Beijing 2008 som en inspirasjon til å utvide satsingen til langrenn, er en ressurs i norsk toppidrett.

Det har lite å gjøre med handikapidrett.