UTEN STIL:  VIFs angrepsfotball er ikke helt til å kjenne igjen. Er det store pasningsforsøket dermed avsluttet? FOTO: Erik Førde.
UTEN STIL: VIFs angrepsfotball er ikke helt til å kjenne igjen. Er det store pasningsforsøket dermed avsluttet? FOTO: Erik Førde.Vis mer

Ikke akkurat trendy

VIF vinner igjen, men ikke helt som klubben gjerne skulle.

FOR ETT ÅR siden var Martin Andresens Vålerenga det mest trendy laget i norsk klubbfotball. Det var deres bevisst paningsbaserte angrepsspill som satte en ny standard for hvordan vi skulle drive ferdighetsutvikling også på det høyeste nasjonale nivået og i beste fall dra utenlands med spillere med bedre ballferdigheter.

Nå vinner den samme treneren og mange av de samme spillerne igjen, men spillestilen er ganske annerledes. For å si det pent:

•• Du skal lete godt i de avgjørende periodene mot LSK og RBK for å finne sjelen i den nye VIF-trenden.

I sluttminuttene på Åråsen og Ullevaal var det ikke engang et skjelett tilbake.

SAMTIDIG er dette sesongens gladeste minutter for de som heier på Vålerenga. Triumfene mot LSK og RBK er årets to beste, og det går altså an å forsvare disse høydepunktene så primitivt som Vålerenga gjorde både borte og hjemme. I går kveld hadde treneren suksess ved å legge om til 4 - 5 - 0 og spillerne glede av å sparke ballen lengst mulig ut av banen. Spørsmålet er bare hvor lenge det varer.

For der VIF gjennom den gode fjorårssesongen holdt tilnærmet konsekvent på viljen til å ha ballen, er både lag og trener blitt mer kyniske i motgangen. I en sesong preget av langvarige skader og feilslåtte spillerinvesteringer er det lett å finne egne unnskyldninger for dette stilbruddet, men verre å overbevise skeptikerne om at det pasningsbaserte angrepsspillet er veien å gå for norsk klubbfotball.

Hvis denne angrepstenkningen ikke er god nok når det blåser som mest rundt trenere og spillerne, når skal den da fungere?

DET SPØRSMÅLET må VIF-miljøet i første omgang finne et bra svar på i gjennomgangen av 2 011-sesongen. Det er selvsagt skuffende at gullfavoritten i beste fall kjemper om medalje, men kanskje mer betenkelig at klubben ikke klarte å være seg selv med en gang det røynet på. For Martin Andresen har jo nettopp dette med mer ballkontroll vært en mangeårig kampsak.

Denne viljen til å kontrollere spillet har derimot ingen ting å gjøre med intensiteten i kampene. Selv var Martin en av klubbfotballens villeste spillere. Da er det lett å forstå at han jubler fra tilskuerplass for Fegor Ogude som deiser inn i RBK-målmann Daniel Örlund. Uten TV-monitor så neppe Martin det høye kneet til spilleren sin, og var mer opptatt av å få inn det fysiske trykket som trenges for å vinne fotballkamper.

IFØLGE årets statistikk over gule kort har VIF lykkes med den delen av spillet. Der troner Oslo-klubben øverst med sine 43 gule og har bare FFK foran seg på snittet.

På den samme statistikken sist sesong var VIF blant de snilleste med et snitt på nesten halvparten (0,97 da mot 1,79 nå). I tillegg til kjøpet av den tidsvis vel effektive bulldoseren Fegor Ogude, indikerer det en omlegging der laget mer jager enn eier ball.

Nå er den bevisste jagingen gjennom høy gjenvinning en avgjørende del av et ballholdende offensivt spill, men det er neppe der forskjellen på kortsamlingen ligger. På Ullevaal i går var det for eksempel mer RBK enn VIF som tidvis utmerket seg gjennom dette presset. I den beste RBK-perioden tidlig i andre omgang var overtaket basert nettopp på gjenvinning høyt i banen.

FOR et klubbmiljø som først og fremst har gått i høyt i banen med en ny spillestil er dette utfordringer å ta tak i. Den ellers flotte fotballkvelden på Ullevaal viser igjen potensialet i Vålerenga som trendsetter i norsk klubbfotball.

Sett over tid vil klubben både ha finanser, publikum og trofaste tilhengere nok til å jobbe fram en fotball som både kan skaffe egne poeng nok og løfte nivået i Tippeligaen.

Såpass ambisiøst bør det være i Vålerenga.