FORTSATT UTEN SEIERSGARANTI: . Det ble for løst og for hardt for Petter Northug. Slik ble han en av to norske gulltips som ikke gikk inn. Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet.
FORTSATT UTEN SEIERSGARANTI: . Det ble for løst og for hardt for Petter Northug. Slik ble han en av to norske gulltips som ikke gikk inn. Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet.Vis mer

Ikke alltid sterke nok

To norske vinnere som for en gang skyld ikke vant. Det lever sporten enda bedre med.

DET ble spilt heftig på dobbelt gull til Marit Bjørgen og Petter helt inn til VM-start i ettermiddag, og det på lave odds. At dette tipset til samen var en liten kilometer fra å gå inn, gir langrennssporten bedre odds til å klare seg framover. Og gjør oss kanskje litt klokere på det internasjonale nivået i denne idretten.

For det er fortsatt ikke bare å hente inn nye gull for de to løpere som mer enn alle andre har tatt for seg fra medaljefatet det siste tiåret.

NYE gull har ingen av dem heller garantert. Selv Marit med mer oppakning av selvtillit enn noen gang, tar fortsatt aldri en eneste seier på forhånd. Det forteller om en naturlig beskjedenhet som har holdt seg kledelig godt gjennom vinter etter vinter fra OL-2010 med tilnærmet sammenhengende suksess.

Når det gjelder den adskillig mer freidige Petter, er det strengt tatt fansen som etter sprintgullet har tatt mest i:

•• Slik var det ikke Petter som fikk en virkelighetssjekk siste gang opp den gamle Mördarbacken. Det var det norske hjemmepublikummet.

Og nå trenger vi det mer enn ham.

FOR triumf etter triumf i sporet er mer enn mange av oss kan bære. Det får flere til å snakke ned selve de norske prestasjonene i langrenn. Over tid setter det snakket et B-preg på sporten som hverken er sant eller særlig klokt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Du kan godt diskutere sportens globale utbredelse inn i en dyster, snøfattig tid, men du kan pr. definisjon ikke gjøre noe godt ved å sutre over nasjonale prestasjoner i en sport der vi uansett klagingen kommer til å vinne og vinne også i årene framover.

Det er bare å gjøre vår del av sportsverdenen kjedelig for oss selv.

DAGENS renn i Falun viste at det som tidvis kan framstå som monotont, raskt får sine varianter. Da Marit ble gått stiv allerede i bakkene i klassisk, overgikk Astrid Jacobsen seg selv.

På samme vis som de som hadde satset på seks Bjørgen-gull, må ha hoppet over den mest elementære gjennomlesningen av de siste sesongers resultater. Der har jo Marit Bjørgen og Therese Johaug hele tida byttet på å utklasse hverandre. Det er dette treningfellesskapets indre lov, og over tid har den sørget for å løfte nivået i internasjonalt kvinnelangrenn så høyt at vi som idrettspublikum sliter med å erkjenne det.

Sånn er det alltid godt med en vinner til ufattelige åtte i odds. Her må det ha vært noen litt smartere som har tjent veldig bra med penger på denne Johaug-seieren.

FOR det krever i det minste litt innsikt å se at det beste av langrenn fortsatt har bredde og fart til å overgå de kjappeste konklusjonene. Som den at en innbitt, helhetlig sesongoppladning for Petter i seg selv var noen garanti for at han måtte vinne hvert eneste renn i fellesstart.

Han kommer forhåpentligvis tilbake langt fremme i feltet under litt fastere forhold på 5-mila neste søndag, eller helst allerede på intervallstarten på 15km. Petter har trent seg god nok til å kunne vinne flere av de individuelle løpene, men farten er så høy i langrenn at dette fortsatt ikke er noe comeback med garanti for slike gull.

SELV uten en frisk Martin Johnsrud Sundby som fartsholder, gikk det for fort i dag. Under såpass løse forhold strakk ikke kreftene til. Bare Didrik Tønseth hadde høy nok marsjfart.

Om det er noen oppmuntring for Martin i sjukesenga, viser det i hvert fall at han hadde rett i forholdet mellom kapasitet og spurt i denne røffe VM-løypa:

•• Dario Cologna og Maxim Vylegzjanin sprengte feltet akkurat der Martin selv hadde planlagt det avgjørende rykket, og holdt tempoet over de siste bakkene.

Selv om Maxim til slutt var raskeste, ble dette noe annet enn en vanlig fellesstart med sprintseier. Men dessverre også ganske annerledes for den eneste norske løperen med trent kapasitet til føre et slikt taktisk opplegg helt hjem.

DER er ikke Didrik Tønseth ennå. Likevel var han så sterk at det bare er å sjekke årsklassen (1991) for å skjønne at også herrelangrenn uansett har en norsk framtid.

Bare vi lærer oss å sette riktig pris på den.