VEL TYDELIG KROPPSPRÅK  Martin Andresen har slitt med følelsene på sidelinja, men har rent poengmessig vært en bedre VIF-trener enn mange tror. FOTO: Benjamin A. Ward
VEL TYDELIG KROPPSPRÅK Martin Andresen har slitt med følelsene på sidelinja, men har rent poengmessig vært en bedre VIF-trener enn mange tror. FOTO: Benjamin A. WardVis mer

Ikke bare Martins skyld

VIF som klubb var ikke klar for alle de store ambisjonene.

FØR de som har dobbeltmedlemskap i Martin Andresens Kritikere og Vålerengas Venner jubler fra seg, kan de sende en takk til den gruppa i Oslo-klubben som ikke lot seg rive med av turbulensen rundt den omstridte treneren. For i stedet for å bli enda et meningsløist trenerbytte i norsk toppfotball, har Martins avgang vist det beste i en voksen fotballklubb:

•• En ledelse som klarte å vente med skiftet til Tippeliga-kontrakten var sikret.

Og ikke minst:

•• Et supportermiljø med vett nok til å være tålmodige gjennom flere sesonger.

Til sammen gir det grunn til å tro at Vålerenga kommer klart styrket gjennom dette trenerskifte.

MARTIN ANDRESEN har vært en krevende trener for både en del spillere og en del journalister. Det er stort sett hans egen skyld. Det heftige sinnet som for det meste var til hjelp ute på banen i kampsporten fotball, ble litt for ofte vrient å styre i den nye rollen som sjef for et stort arbeidsfellesskap.

Akkurat det har Martin selv skjønt underveis, og slik er han garantert en bedre fotballtrener nå enn da han ble ansatt før 2008-sesongen. Det sier faktisk en del om kvaliteten.

FOR om vi legger selve den personlige Martin-faktoren til side, viser resultatene at Andresen ikke har vært den sammenhengende fiaskoen som kritikerne har hevdet. Ja; Vålerenga har underprestert, men det har da virkelig denne dominerende Oslo-klubben hatt tradisjon for de siste tiårene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da VIF-styret til tross for en skuffende sesongstart valgte å beholde treneren i sommer, hadde Martin Andresen et totalt poengsnitt i Tippeligaen på 1,51 pr. kamp. Det var for eksempel litt bedre enn den smått ikoniske forgjengeren Kjetil Rekdal (1,46 pr. kamp), og det til tross for den positive effekten som seriegullet i 2005 burde gitt Oslos stolthet. Den gang ville jo nesten alle de store profilene spille for VIF.

var det rederpengene som skulle gjøre susen. Martins kritikere har pekt på de økonomiske ressursene han har hatt til disposisjon, mens han selv har brukt økonomien og alle de store spillersalgene som forklaring på at han ikke har levert.

Begge deler framstår alt for enkelt. På norsk nivå er ikke lenger noen titalls millioner i forskjell totalt bestemmende for tabellposisjonen. Strømsgodset, Tromsø og Haugesunds prestasjoner er bra nok eksempler på det. De økonomiske forskjellene betydde langt mer da Rosenborg via Champions League-suksessen kunne styre det norske spillermarkedet.

Sånn er Martins manglende suksess ikke først og fremst et eksempel på pengesløsing. Han har hatt ok styring på økonomien, men ikke på selve den sportslige driften.

HER er det klubben selv som har sviktet. Helt fra starten manglet Martin Andresen et internt sportslig korrektiv. Vålerengas egne ledere var ikke sterke nok til å ta den rent menneskelige utfordringen som den nye trenerens sterke personlighet medførte. Martin fikk rett og slett ikke tøff nok motstand på Valle. I hvert fall ikke av den ærlige sorten.

For her teller ikke intriger og maktkamp. Vålerenga har manglet forankring på selve den sportslige ideen som Martin kom med. Det vises tydelig i bristen mellom mannskapets ferdigheter og trenerens Barcelona-visjoner. VIF-stallen var ikke satt opp til å mestre denne ballholdende fotballen da Martin Andresen overtok, og den klarte aldri helt å rette opp disse svakhetene underveis.

DER Rosenborg i klubbens storhetstid tross noen bomkjøp brukte Nils Arne Eggens spillestil som kompass for investeringene, har VIFs oppbygging av stallen ikke vært tydelig nok. En årsak kan være at Martin har brutt med Barcelona-tenkningen ved å gi sidebackene offensive begrensninger og selv la vekk stilen når det knep med poeng, men sannsynligvis har klubbledelsen som helhet ikke evnet å se den nødvendige sammenhengen mellom valgt fotballfilosofi og nye spillerkjøp. Det har medført at VIF ofte manøvrerte for seint på overgangsmarkedet.

Nå gjør publikumssvikten at det ikke bare blir løp og kjøp for den nye treneren. Igjen er det arbeidet på treningsfeltet som bestemmer det meste av resultatene; hvordan trenere og spillere lager et felles miljø som løfter i stedet for å bryte ned.

Det er her både den nye VIF-ledelsen og den tålmodige kjernen av tilhengerne har gitt nykommeren en bedre sjanse. Målt i penger er Vålerenga muligens en fattigere klubb enn den Martin Andresen fikk enerett på i 2008, men ellers er Valle en nødvendig erfaring rikere.
Det er hele klubbens ansvar å skaffe gode sportslige resultater.