Ikke helt tilfeldig likevel

Når Vålerenga bare vinner og vinner, sier det mer om viljen til å angripe med ball enn flaksen.

ALT LYKKES FOR VIF:Mohammed Fellah (til venstre) og Luton Shelton gratuleres for henholdsvist et dårlig skudd og et velplassert kne. Men tilfeldig er ikke resten av VIF-suksessen. FOTO: Kyrre Lien / Scanpix
ALT LYKKES FOR VIF:Mohammed Fellah (til venstre) og Luton Shelton gratuleres for henholdsvist et dårlig skudd og et velplassert kne. Men tilfeldig er ikke resten av VIF-suksessen. FOTO: Kyrre Lien / ScanpixVis mer

||| ULLEVAAL (Dagbladet): Hvordan uttrykket "Hawaii-fotball" i sin tid ble standard her i sportens utpost langt mot nord, er fortsatt en språklig gåte. Denne klisjeen gikk nok litt av moten idet vi skjønte at USA hadde passert oss som fotballnasjon og det ble litt vrient å klistre den lett foraktelige betegnelsen på noe som kom fra amerikanerne. Uansett; når spillet bølger fram og tilbake uten mål og mening på norske fotballbaner, er vi fortsatt tankemessig et visst sted i Stillehavet.

Det selv om kampen foregikk på Ullevaal, og i all forvirringen til slutt endte med at det til søndag blir et oppgjør om seriegullet mellom Rosenborg og Vålerenga på Lerkendal.

DIT kommer altså utfordrer VIF rett fra såkalt "Hawaii-fotball". Bølget gjorde det i hvert fall på Ullevaal, og det med såpass kraftige dønninger gjennom mesteparten av andreomgangen at den gamle VIF-kjempen Trond Hoftvedt, som ellers blir husket som en jåle med ballen, til slutt i nervøsiteten på plassen ved siden av meg bare fikk skreket hest fram til sine enda mer lettsindige etterfølgere :

_Gå mot cornerflagget, gå mot cornerflagget!

Som om det var noe ankerfeste der på en kveld da hjemmelaget ikke så ut til å bry seg om å forankre noe som helst. Martin Andresens absolutt nye VIF spiller med ekstremt høy risiko, og trives tilsynelatende med det.

NÅR denne satsingen har endte med fire ettmåls-seire på rad og en overraskende sjanse til nærkontakt med serieleder RBK, er det kanskje på tide å se litt lenger enn til overmotet og flaksen.

Det var forøvrig ikke så mye av det siste mot Brann. Rent ferdighetsmessig virket dette ganske ujevne VIF-mannskapet klart bedre enn gjestene. Selv på en svært middels kveld styrte de kampen, hadde mer enn nok av ballkontroll til å komme i flere gode avslutningsposisjoner, men glapp altså likevel gang på gang med få spillere igjen bak i banen til å rette opp feilene.

Det er da det er lett å se at VIF nå virkelig høster av det ansvaret som er overlatt spillergruppa.

FOR det er slett ikke gitt ut fra lagoppstillingen at dette VIF-mannskapet fortsatt skal kjempe om seriegullet. Vel har både Mohammed Fellah og Harmeet Singh hatt framgang og Kristoffer Hæstad fått spille med færre skadeavbrekk, men det er likevel rundt denne ganske sterke sentrale midtbanen at forandringen egentlig er størst. Når den alltid trivelige jeg-spiller-hva-det-måtte-passe Freddy Dos Santos rett før oldboysalderen plutselig framstår som en moderne angrepsback, og enda eldre Morten Berre på topp leker seg opp mot karrierebeste, er det noe som er frigjort i hele spillergruppa. Smitteeffekten av det å gå banen banen for å ha ballen er blitt så stor at spiller etter spiller har fått trygghet til å prestere over vanlig nivå

Slik kan selv den fortsatt ganske taktisk uskolerte Luton Shelton i farta byttes fra kant til spiss med greit resultat.  Akkurat det skjedde mot Brann etter pause, og det var slett ikke Sheltons uortodokse valg helt på topp som gjorde at gjestene fikk kontre ganske fritt resten av kampen.

Da var VIF så heite på å angripe at spillerne ga fra seg ballen hvor som helst.

KANSKJE var det ikke engang tilfeldig denne kvelden at den samme Shelton med kneet forandret et dårlig langskudd fra Fellah til 1 - 0 og en ekstra gullsjanse?

I lengden følger lykken de som prøver, og denne sesongen har VIF virkelig prøvd å la et samlet lag spille offensiv fotball på egne premisser. Da får det så være at pasningskvaliteten ikke helt følger ambisjonene, at det mangler en toppspiss etter at Moa ble solgt, at forsvarsrekka egentlig er for treig til å  sende en av midtstopperne så ofte i angrep og at midtbanen samlet sett ikke har ork til å følge mange nok returløp.

VIF skal uansett ha for at de flittigere enn de fleste i Tippeligaen har prøvd å angripe etter en tydelig plan, og resultatet er foreløpig blitt en avgjørende kamp på Lerkendal. Forøvrig mot et mer enn angrepsvillig RBK-lag som også beskyldes for å spille naiv fotball, men som tross alt har til gode å tape en seriekamp denne sesongen.

Bare fem serierunder før slutt har sånt lite å gjøre med dårlig, gammeldags Hawaii-fotball.