Ikke hør på drosjesjåføren din!

Drosjas andrelag er ikke hva det var i norsk fotball. Det er bra for Åge Hareide.

• I GÅR: 14 år, stappmett og lei

VALLETTA (Dagbladet): 

OM ÅGE HAREIDE har lyst til å fortsette som landslagstrener, er det heldig for ham at drosjesjåførene rundt Ullevaal stadion nå helst kan mer om cricket enn fotball.

Det var ikke slik da han ivret etter å få denne jobben. Da målbar taxi-snakket folkemeningen, og Åge tunet seg veldig tett opp til den mest populære frekvensen, mens Nils Johan Semb slet med matleie stjerner og et storforlangende publikum.

For tett mente Semb. Sjefsbyttet på landslagsbenken i november 2003 var ikke av det hjertelige slaget, men forgjengeren viste seg mer enn klok nok. Da Nils Johan på rekordtid endret imaget sitt fra mislykket landslagstrener til Norges desidert beste TV-kommentator i det samme faget, skjedde det uten en eneste finte til etterfølgeren.

Stort lekrere kan det ikke gjøres.

ÅGE SELV gjorde det som vanlig mest stort:

– Jeg er ikke Jesus, uttalte han i et avisintervju for over tjue år siden, da han kom hjem fra proffkarrieren i England for å redde gamleklubben Molde.

SPILLERNES BESTE VENN: For spillerne er Hareide et trygt midtpunkt i landslagsmiljøet. Det er ett av argumentene for at han er den rette til å lede Norge også i neste kvalik. Foto: Arnt E. Folvik/Dagbladet
SPILLERNES BESTE VENN: For spillerne er Hareide et trygt midtpunkt i landslagsmiljøet. Det er ett av argumentene for at han er den rette til å lede Norge også i neste kvalik. Foto: Arnt E. Folvik/Dagbladet Vis mer

Da vi så sitatet dagen etter hevdet noen onde tunger i Dagbladets sportsredaksjon at Åge måtte ha blitt feilsitert. Det han mente å si var vel heller:

– Jeg er neppe Jesus.

For fotballspilleren Åge Hareide hadde romslig med selvtillit den gangen.

Da jeg minnet ham om sitatet rett etter at han hadde overtatt som landslagssjef, forsikret Åge at han aldri ville uttalt noe sånt lenger.

Nå ja; rett før Tyrkia-kampen forleden var han tilbake i den aller største rollen og fortalte Aftenposten om hvilken fæl tid han hadde hatt etter at landslaget bare fikk med seg ett av seks mulige poeng i EM-kampene seint i mars:

– Jeg hadde en helsikes påske; det føltes som jeg hang på korset slik Jesus gjorde:

FOR DET var ingen grenser for hvilke pompøse bilder som kunne knyttes til spillerne og ham selv i jobben for å få et folkelig landslag igjen. Norge skulle ikke lenger bare vinne. Den egentlige oppgaven var å skape stolte øyeblikk. Til det lette han etter gutter med store staker, som om det var noen mangelvare i et norsk samfunn som ellers var sprekkeferdig over egen fortreffelighet.

Etterpå er Åge mest opptatt av at de store vyene fra hans første landslagstid, var et svært bevisst valg. Det var såpass som måtte til for å samle både folket og spillerne bak et nytt nasjonalt fotballprosjekt etter ydmykelsen i EM-kvaliken mot Spania, og han lyktes i hvert fall perfekt i forhold til landslagsmiljøet.

Ikke hør på drosjesjåføren din!

I LØPET AV bare noen måneder hadde alle de som mest av alt liknet på bortskjemte drittunger funnet tilbake både til sitt bedre jeg og hverandre. Med Åge og assistenten hans, Stig Inge Bjørnebye, fulgte en sosial vask og stell slik at landslagsheltene igjen kunne dyttes fram som noenlunde troverdige forbilder.

Dybden i denne omvendelsen får være en personlig sak. Jeg tror egentlig den var mer enn dyp nok, og uansett forandret den miljøet i landslagsgruppa. Norge gikk til Hareides første kvalikspill med et samlet lag som trodde på treneren sin.

NETTOPP evnen til å dra en sprikende sosial gruppe mot et felles mål, er kanskje Åge Hareides fremste egenskap som trener. Det følger mye hygge med ham, og han er en kløpper til å binde opp både spillere, støtteapparat og presse med en rar personlig blanding av bråsinne, utspekulert press pluss rause porsjoner med varme glis og gamle garderobehistorier.

Åge er en fotballpersonlighet i den forstand at han bærer sporten tett med seg. Som en av de første Englandsproffene har han kameratslig troverdighet blant de beste spillerne; seriegull fra Sverige, Danmark og Norge gjør ham faglig trygg, og snakketøyet dekker som regel over at det å vinne egentlig er det eneste som betyr noe for ham som fotballtrener.

SÅNN BLE det lett for Åge å hente fram de gamle vinneroppskriftene til Drillo og Semb så fort det var alvor ute på banen. Han kunne snakke vakkert om sin nye stil med pasningstrivsel og bruk av feilvendte spillere på midtbanen, men knep det med resultatet sørget Åge for å satse som før med stramt organisert press og konsentrasjon om overgangene.

I den første VM-kvaliken ga den kynismen en serie sterke bortekamper med 1–0 mot Skottland, 3–2 over Slovenia og 1–0 mot Hviterussland – og med det sjansen til å møte Tsjekkia i play off.

Der var klasseforskjellen for stor, men likevel ikke større enn at Åge holdt optimismen i gruppa inn i en ny kvalik.

Først da selv hans egen entusiasme skrantet, som fortalt gjennom de dramatiske påskeopplevelsene i våres, kom det definitive formasjonsbruddet. Åge tok vekk den ekstra publikumsspissen som han hadde innført for å møte folkekravet om festlig fotball, og spilte heretter såkalt 4-3-3.

STILSKIFTER kan telles på mange måter uten at du blir så mye klokere av det. Poenget i Åges endring var ikke høyden på plasseringen av kantene eller det defensive ansvaret deres som kan skille 4-3-3 fra det tradisjonelle norske 4-5-1 systemet, men derimot oppgaven til de to indreløperne. Med sin nye formasjon gjeninnførte Hareide konsentrasjonen om overgangene, og sånn fant han direkte inn på den gamle vinnerstien tilbake til Drillo og Semb.

Endringen så ut til å gi en sikker EM-plass før det glapp mot Tyrkia sist lørdag. Men der glapp det på spillrytme i Martin Andresens fravær, på en syk og skadepreget John Carew og spillere som litt tilfeldig ikke klarte å ta ut maksimalt sammen.

DET KAN skje igjen for et norsk landslag som uansett effektiv stil verken har bredde eller kvalitet nok i spillerutvalget til automatisk å nå hvert eneste sluttspill.

Et godt organisert rekrutteringsarbeid og de mange nye kunstgressbanene er i ferd med å løfte det individuelle ferdighetsnivået i norsk fotball. Med litt tid kommer spilletyper som Per Ciljan Skjelbred og Alexander Tettey til å gi nytt innhold i de gamle kollektive rammene, og Norge vil stille med et ungt mannskap til neste sluttspillforsøk etter at EM glipper i kveld.

Det er en bra grunn for ikke å snakke enda en landslagstrener ut av jobben.

ÅGE HAREIDE er nærmere Drillo og Semb-epoken enn han liker å fortelle om, men nå er det ikke prat som gjelder.

Det viktigste er å ta vare på den kunnskapsbasen som Norge spiller best fra. Det er Hareide i stand til, han har spillerne med seg og har prestert resultater bra nok til å gi seg selv en ny sjanse i VM-kvaliken.

Skulle du likevel bli lei underveis og vinke i frustrasjon etter nærmeste taxi, så husk at det er langt til Sør-Afrika.

I hvert fall hvis turen går i bil sammen med restene av drosjas andrelag.