Ikke kutt ut landslagene!

Kjetil André Aamodt vil legge ned landslagene og heller kjøre for profesjonelle lag knyttet til de store skifabrikantene. Det får vi håpe han aldri får anledning til. Uten landslag vil idretten bli fullstendig globalisert og kommersialisert.

Aamodt er en av mange utøvere som med jevne mellomrom tar til orde for en mer kommersiell organisering av toppidretten. Seinest i helga snakket Ådne Søndrål om at han hadde vært så trofast mot Norges Skøyteforbund at han nå kunne tenke seg en kontrakt med et av de nederlandske profflagene. Og innen sykkel har f.eks. organisasjonen lenge vært slik at man har et VM for amatører og et VM for proffer. Klubblagene er finansiert og knyttet til store konsern som investerer i utøvere for å øke selskapets markedsverdi.

  • Den eneste grunnen til at debatten blusser opp igjen nå, er utøvernes ønske om å få enda mer penger ut av idretten. Utviklingen har for lengst kommet dit at utøverne i dag, f.eks. innen langrenn og alpint, har ski- og utstyrsfabrikanter som sine viktigste inntektskilder - takket være gunstige bonusordninger. Men kampen om TV- og reklameinntektene har skjerpet konkurransen grenene imellom. Vi ser det på den stadige diskusjonen om nye konkurranseformer i langrenn og verdenscupens status og form innen alpint.
  • De ulike grenene kjemper desperat om et TV-publikum som blir mer og mer blasert. Kravet til action og drama forsterkes fordi det øker antall seere. Derfor har skiskytterne blitt enige om en mer TV-orientert konkurranseform der de går fristil med fellesstart og jaktstart. Langrennsløperne, derimot har ikke den dramatiske fordelen som skiskytterne kan varte opp med når det gjelder uforutsigbarhet i form av f.eks. skivebom og strafferunder - og ser derfor heller ikke poenget med å komme seg ut av skogen eller kjempe alle mann mot alle samtidig. I hvert fall ikke de fleste av dem. Det er litt morsomt at utadvendte vinnertyper som Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang som begge har visst å utnytte prestasjonene sine også i forretningslivet, er de som går i bresjen for å tenke nytt. Kanskje er det ikke tilfeldig. Kanskje har det noe med dristighet og evne til å ta nye utfordringer å gjøre.
  • Når jeg er skeptisk til utspillet fra Kjetil Andre Aamodt, skyldes det først og fremst at en fullstendig globalisering av toppidretten på sikt vil virke negativt på rekrutteringen. Antall grener vil reduseres, og mange utøvere vil gi opp fordi de ikke når opp blant de aller beste. Den idrettspolitiske ambisjonen om å satse på barn og bredde vil bli vanskelig å strebe mot fordi særforbundene vil miste all makt.

Kjetil André Aamodt sammenlikner alpinutøverne med Formel 1-kjørerne, men glemmer at Michael Schumacher verken kan delta i et VM eller OL fordi han tilhører en sport som har laget sitt eget sirkus der bilen er viktigere enn mannen når det gjelder prestasjoner. I løypene er heldigvis fortsatt mannen oppå skiene den viktigste.

For norske barn er Aamodt et langt større forbilde enn Schumacher. Rett og slett fordi han i våre øyne er en større idrettsmann.