IKKE TIL OSLO: Oslo Kommune hadde en PR-plan for å få OL tilbake til Oslo, men den får ingen se. Her legendariske Halgeir Brenden etter OL-stafetten i 1952.  Foto:  Johan Brun/Dagbladet.
IKKE TIL OSLO: Oslo Kommune hadde en PR-plan for å få OL tilbake til Oslo, men den får ingen se. Her legendariske Halgeir Brenden etter OL-stafetten i 1952. Foto: Johan Brun/Dagbladet.Vis mer

Ikke lett å få OL til Oslo

Idrettens evalueringsrapport forteller litt om hvorfor det er så vrient å få oss nordmenn til å ønske resten av verden velkommen til vår egen vinterfest.

ETTER tre mislykkete OL-søknader på rad etablerte styret i Norges Idrettsforbund i fjor høst en kommisjon for å lære av feilene. Kommisjons rapport blir lagt fram i dag med en forstålig historieframstilling av hva som gikk galt både for Tromsø 2014, Tromsø 2018 og Oslo 2022, noen god råd om hvordan det kan gjøres bedre neste gang, pluss en pussig historie som forklarer at det kanskje ikke blir lett uansett.

Det pussige først:

•• Selv etter at OL-slaget er tapt, nekter OL-etaten i Oslo Kommune å gi idrettens evalueringskommisjon tilgang til den PR-planen som skulle skaffe hovedstaden vinterlekene.

Ifølge rapporten forteller etaten at det finnes en slik plan, men ingen av de andre aktørene bak OL-søknaden har sett den underveis i dette feilslåtte arbeidet..

Og denne ikke helt vellykkete kommunale PR-planen for å få OL tilbake til Oslo, får de altså heller ikke se nå.

DA er det kanskje ikke så rart at kommisjonen trekker fram den delte OL-ledelsen som et problem for prosjektet Oslo 2022. Idrettsforbundet forsøkte underveis å få en felles styring gjennom et eget olympisk aksjeselskap, men forsøket stoppet på juridisk usikkerhet om et slikt selskap kunne få momsfritak.

Dermed fortsatte en saksbehandling der kommunens mektige OL-etat kom med utspill og vedtak som Idrettsforbundet ikke visste om. Dette gjaldt for eksempel bruken av Telenor Arena til kunstløp, Grønmo til skiskyting og Oslo-spesifikke "Games in the City" som konsept for lekene. Ifølge rapporten begrenset denne skjeve ansvarsfordelingen idrettens mulighet til å få OL-søknaden tilpasset sine bredere nasjonale ønsker, og gjorde det dermed også vanskeligere å holde begeistringen i egne rekker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Først da Oslo Kommune lanserte ideen om å bytte Lillehammer ut med alpint på Norefjell, truet Idrettsforbundet med å stoppe hele OL-prosjektet. Da droppet Oslo sine mulige Norefjell-planer.

Men så kom regjeringsskiftet høsten 2013 med en OL-skeptisk Siv Jensen som finansminister i drømmeposisjon til å følge opp Oslo-Frp sitt arbeid mot hovedstadens søknad. Det forandret totalt det politiske spillet om statsgaranti for OL 2022.

I ETTERKANT går det kanskje an å si at de sentrale idrettslederne strøk i norsk samfunnsfag da de likevel forsøkte å få gjenstridige landsmenn til å ønske vinter-OL 2022 velkommen til Norge. Men det er like sannsynlig at nettopp denne OL-oppgaven var en prøve det ikke var mulig å bestå.

Uansett var oppgaven ikke spesielt kunnskapsbasert. Bare to måneder etter at Høyres stortingsgruppe stoppet OL-søknaden på følelsen av at nordmenn og Ringenes Herrer var en svært dårlig match blant velgerne, vedtok de samme utskjelte herrene i den internasjonale olympiske komite (IOC) en serie gode reformer for OL-arrangementet som fort kunne ha gitt et ja-flertall selv i Norge. Pluss et IOC-bidrag på rundt 7 milliarder kroner til lekene i Oslo og Lillehammer.

Men da var det for seint.

DET er det også i dag idet idrettsbevegelsen legger fram sin egen evalueringsrapport om hvorfor det gikk som det gikk.

Rapporten er slett ingen selvpisking; det ville også blitt for dumt etter at alle idrettens demokratiske organer var tilnærmet enstemmig om søknaden helt fram til Høyres stortingsgruppe sa nei. I stedet kommer evalueringsutvalget med en mild kritikk av en sentral idrettsledelse som ikke klarte å begeistre mange nok i Norges største frivillige folkebevegelse:

•• Der lille Norge har vunnet mer enn alle andre nasjoner i vinter-OL, maktet idretten aldri å overbevise alle sine egne nær 2 millioner medlemmer om at det ville være fint å arrangere de samme vinterlekene.

Det framstår ekstra snålt nå som IOC i etterkant har skrudd opp den økonomiske støtten, og tatt et tydelig standpunkt i sentrale norske verdispørsmål som like rettigheter uavhengig av kjønn, rase og religion, bærekraftige billigere leker og sikkerhet for arbeiderne i anleggsarbeidet.

DENNE nye selvforståelsen i IOC er bakgrunnen for at arrangørene av sommerlekene i Tokyo 2020 nylig fikk godkjent arenaer som var ca. 7 milliarder billigere enn i den opprinnelige OL-søknaden. På samme vis vil vinter-OL 2022 i Almaty eller Beijing få opp mot en tredjedel av budsjettet dekket av tilskudd fra IOC. Alt dette mens rapporten om den fallerte norske OL-søknaden dokumenterer svakt samarbeid mellom Oslo Kommune og Idrettsforbundet, og anbefaler at det neste OL-forsøket blir gjort med en enhetlig organisasjon med staten som deleier.

Akkurat det høres ut som et forsiktig utgangspunkt med tanke på at rapporten altså forteller at Oslo Kommune fortsatt ikke vil gi evalueringsutvalget tilgang til den PR-planen som visstnok var laget for å skaffe hovedstaden vinterlekene i 2022.

Da er det et stykke fram til selv å arrangere den vinterleken vi nordmenn ellers hygger oss mer med enn noen andre.

.

VRIENT SAMARBEID:  OL-etaten i Oslo la planer om å flytte alpint fra Lillehammer til Norefjell uten først å infomere Idrettsforbundet. Det gjorde samarbeidet om OL-søknaden vanskelig. Her Stein Eriksen på ei mot OL-gull i Norefjell 1952.
VRIENT SAMARBEID: OL-etaten i Oslo la planer om å flytte alpint fra Lillehammer til Norefjell uten først å infomere Idrettsforbundet. Det gjorde samarbeidet om OL-søknaden vanskelig. Her Stein Eriksen på ei mot OL-gull i Norefjell 1952. Vis mer