FOR STOR TIL Å TULLE OM TAKTIKK: Marit Bjørgen valgte å forsvare Therese Johaug gjennom hele venninnens dopingsak. Den naturlige medfølelsen har ingen ting å gjøre med Trondheim og Norges nederlag i avstemningen om ski-VM 2023. FOTO: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
FOR STOR TIL Å TULLE OM TAKTIKK: Marit Bjørgen valgte å forsvare Therese Johaug gjennom hele venninnens dopingsak. Den naturlige medfølelsen har ingen ting å gjøre med Trondheim og Norges nederlag i avstemningen om ski-VM 2023. FOTO: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Er norsk skisport arrogant?

Ikke Marits skyld at Norge tapte

Nei, Norge er neppe så arrogante og mektige i skisporten at alle utlendingene vil ødelegge for oss.

DA Trondheim forleden misset i avstemningen om å få arrangere VM på ski 2023, ble det forklart som utlendingenes svar på all norsk skiarroganse:

- Den statusen Norge har i FIS likner veldig på den statusen USA har hatt i IOC. De er mektige og selvrådende, men samtidig veldig upopulære fordi man anses å være arrogante. Det i seg selv gjør at det kan være vanskelig å få store mesterskap til Norge, forklarte Eurosports OL-kommentator Andreas Seliaas gjennom VG.

Det er en forklaring vi ofte tyr til når vi føler oss misforstått av de utlendingene som sitter med makten over nasjonalsporten vår, men den blir ikke mer troverdig av den grunn.

Og denne gangen var forklaringen definitivt feil.

FOR Trondheim tapte på kongressen til det internasjonale skiforbundet (FIS) mot en omtrent like bra VM-søker som trofast hadde prøvd lykken tre ganger før. For trønderne var dette andre forsøk. Sannsynligvis var den forskjellen nok til at den smellvakre alpelandsbyen Planica arrangerer verdensmesterskapet på ski i 2023, mens Trondheim må vente på ny sjanse i 2025

Jeg skriver «sannsynligvis» fordi dette var enda en hemmelig avstemning fra en lukket forsamling av internasjonale idrettsledere. Her er det altså ingen som i etterkant må forklare noe om sitt eget valg av arrangør, og det er i seg selv en farlig kombinasjon. I flere idrettsgrener er dette utgangspunktet for den økonomiske kriminaliteten som i tiår har preget internasjonal sport.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET er jo ikke tilfeldig at den idretten som er i raskest endring mot en høyere etisk standard, gjennomfører totalt åpne avstemninger. Under Sebastian Coe har friidretten nettopp brukt dette som grunnlag for å ta et oppgjør med en ganske så råtten forhistorie.

Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) er for eksempel det eneste store særforbundet som fortsatt holder Russland utestengt. Der IOC-sjef Thomas Bach og andre idrettsledere har latt den verdenspolitiske kjøttvekta bestemme og sluppet russerne inn igjen, krever friidretten fremdeles en troverdig dopingkontroll for å oppheve utestengelsen.

Internasjonal friidrett har fortsatt mer enn nok å ta tak i innen sin egen sport, men har på overraskende kort tid gått fra håpløshet til håp om at det er mulig med en ærligere konkurranse.

Altså sannsynligvis en slik type konkurranse som gjorde at Trondheim tapte for Planica.

FOR om utlendingene straffet oss fordi vi er arrogante, mektige og selvrådende i skisport, hadde det vært greit nok. Slik oppførsel skal jo straffes.

På samme vis hadde det vært helt ok å gi Ski-Norge en tilbakemelding på at det ikke rimer med en moralsk tilnærming til dopingbruk samtidig som stjernene våre doper seg. Poenget er bare at dette ikke har skjedd. De to norske dopingsakene fram mot denne FIS-kongressen gjaldt begge utøvere som ingen med noen som helst avgjørende innflytelse i internasjonal skisport, har anklaget for juks.

Det var grunnen til at Marit Bjørgen hele tida har stått ved siden av Therese Johaug, og til slutt brukte oppmerksomheten fra sin egen enestående OL-suksess til å fortelle at hun fortsatt var uenig med hvordan skisporten hadde dømt venninnen hennes.

Uten noen tanke om at det å angripe FIS sin politiske ledelse, skulle ødelegge for Norges sjanser til å få ski-VM.

DET er slike norske utspill som i utlandet av og til er blitt utlagt som arroganse. At vi til enhver tid tror vi kan avgjøre hva som er rett og galt i idretten. Sjekker du disse uttalelsene, kommer de ganske ofte fra aktører med en høyst personlig agenda nettopp i dopingdebatten.

Internasjonalt har norsk skisport en god posisjon med mye innflytelse på andre skinasjoners valg. Det viste seg seinest på denne FIS-kongressen der ulike norske delegater i langrenn, hopp, alpint og kombinert sto bak flere av de viktigste avgjørelsene på kongressen.

DERFOR ble den norske skipresidenten Erik Røste valgt inn i FIS-styret med 112 av 121 stemmer dagen etter Trondheims tap mot Planica; selv om jeg synes Norge burde ha kommet med en kvinne som vår styrekandidat.

Men jeg er ikke representativ for holdningen på FIS-kongressen. Der var det knapt noen som syntes det var påfallende at Norge valgte en mann som styrekandidat samtidig som vi la fram en rekke forslag for å sikre kvinners mulighet til å politisk makt i skisporten. I stedet fulgte kongressen opp valget av Røste med enstemmig støtte til de norskbaserte forslagene om en jevnere kvinnerepresentasjon i skisporten. I tillegg fikk Vikersund skiflyging-VM 2022 og Narvik junior-VM i alpint i 2020; det siste som en billett inn til den harde konkurransen om selve alpint-VM som den gamle malmbyen gjerne vil ha i 2025.

Med all denne norske framgangen på FIS-kongressen, blir det plutselig helt umulig å se at noen var sure på Norge fordi vi av og til anklages for å være mektige, selvrådige eller arrogante.

Eller har en Marit Bjørgen som er mer opptatt av å ta vare på venninnen sin, enn å fabulere om at en slik omtanke har noe som helst å si for hvem som får arrangere ski-VM.