Ikke mas på Martin!

VIF-prosjektet kommer til å ta tid. Esten O. Sæther kommenterer.

VALLE HOVIN (Dagbladet): - Skal vi nå begynne å kalle dette en krise? spør den svært utålmodige tilhengeren på forumet til VPN (Vålerenga på Nett). Han kaller seg «pyro-fan», er ganske nylig blitt medlem i hovedstadens aller helligste fotballfellesskap og har neppe opplevd så mange virkelige vonde dager som fan av Vålerenga.

Men i likhet med alle andre leser han på tabellen at VIF bare ligger fem poeng over kvalikplassen og husker at Oslo-klubben sist vinter skaffet seg nesten et halvt lag med stjerner fra Norge rundt omtrent på den tida da han selv meldte seg inn i heiagjengen.

Da er det lett å mase på Martin Andresen at han skal levere.

PROBLEMET er selvsagt til hvilken Martin «pyro-fan» og hans likesinnete skal mase. Til spilleren Martin; som forresten virket ganske lett og bra på midten mot Fredrikstad sist mandag? Til treneren Martin; som helt siden han ble ansatt har snakket om stilendring og nødvendigheten av det å være tålmodig? Eller til sponsoren Martin, som en av bidragsyterne til at VIF kan få ryddet opp i stallen så de får et mannskap som kler den mer ballbesittende fotballen som både spilleren Martin og treneren Martin gjerne vil ha.

Det siste er ganske fåfengt. Det er ikke på markedsdelen av inntektssida at Martin Andresen er viktig for Vålerenga. Alt det avgjørende skjer ute på banen, men der skjer det til gjengjeld en stor endring.

MARTINS sportslige prosjekt er å sette sammen et lag som kan beherske hvilken som helst stilart. Det kan ta tid, men er verd å vente på for flere enn VIF-tilhengere. For egentlig gjelder den framgangen til all norsk fotball.

Da er det mye ironi i at dette fellesprosjektet for anledningen er iført VIF-trøya; de klubbfargene som vanligvis trives som symbol på det særegne Oslo øst og der selvbildet uttrykkes i skrik om at resten av Fotball-Norge bare er bønder.

Hvis betegnelsen «bonde» er ment å uttrykke manglende fotballkultur er det OK at dagens økt hjemme på Valle nærmest er fri for tilskuere. På den humpete treningsmatta er det ikke mye avansert pasningskultur over A-guttas forsøk på å få til et oppbygd offensivt spill gjennom midtbanen i kampen mot et B-lag forsterket med den ferierende Blackburn-proffen Morten Gamst Pedersen.

HA TÅLMODIGHET: Martins prosjekt kan ta tid, men er verdt å vente på for flere enn VIF-tilhengere. For egentlig gjelder det framgangen til all norsk fotball, skriver Esten O. Sæther. Foto: STIAN LYSBERG SOLUM/SCANPIX
HA TÅLMODIGHET: Martins prosjekt kan ta tid, men er verdt å vente på for flere enn VIF-tilhengere. For egentlig gjelder det framgangen til all norsk fotball, skriver Esten O. Sæther. Foto: STIAN LYSBERG SOLUM/SCANPIX Vis mer

For å si det på et mer kjent VIF-språk:

* *Pasningsspillet stinker!

Etter ett forsøk eller to på å følge treningsøvelsen er det fort tilbake til gammel tenkning der midtstopperne slår ballen rett i bakrom. Dine egne mangler som fotballspiller synes ikke så mye på den måten.

FOR tilsynelatende har Martin valgt en krevende spillergruppe for eksperimentet sitt. Et pasningsbasert offensivt spill er helt avhengig av trygghet bakfra. Det er greit på keeperplassen med amerikanske Troy Perkins som en moderne keeper med gode fotferdigheter, men så begynner trøbbelet. VIF har totalt sett en bra defensiv forsvarsrekke, men mangler både ferdigheter og rytmeforståelse i midten til naturlig å løse de nye kravene fra trenerbenken. Der en yngre Ronny Johnsen kunne bidratt til denne stilendringen for et par år siden, er verken Kjetil Wæhler eller André Muri helt på hjemmebane. Og det har ikke noe med underlaget å gjøre.

Selv på kunstgress har det vært tydelig at dette VIF-laget er så sårbart i selve igangsettingen, at hele det store ballprosjektet sliter med å komme ned fra tenkeloftet.

DESSUTEN har Martin Andresen utfordret sin egen filosofi ved å hente inn en typisk ballvinner som nærmeste våpendrager på midten. Med Kristofer Hæstad har han fått en flittig hjelper til å kompensere for sin egen litt begrensete løpsradius, men samtidig blir det meste av det finstemte, offensive pasningsspillet bundet opp til ham selv.

For å trekke en litt lettvint sammenlikning i disse EM-jubeltider:

** Der Spania kunne bygge opp sitt pasningsbaserte offensive spill på hvem som helst av de opprinnelig fire spillerne på midten, går det mest av det som foregår sentralt hos VIF gjennom Martin.

Ikke mas på Martin!

Slik blir angrepsoppbyggingen ekstra sårbar i en Tippeliga der alle lagene vektlegger stort tempo og maksimalt press på ballfører.

MEN nettopp fordi den hjemlige klubbfotballen er blitt så ensidig og mangler bevisst, langsiktig angrepstenkning, er det grunn til å håpe at Martin Andresen lykkes som VIF-trener. Det er slett ikke gitt at hans angrepsfilosofi er den mest effektive, men den debatten bør legges til side. Det grunnleggende er uansett at norsk fotball utvikler spillere som har taktisk og tekniske ferdigheter til å velge den type pasningsspill som til enhver tid passer.

Det krever spillere som jobber hardere, trenere som tør mer og ikke minst ledere og tilhengere med litt større tålmodighet.

Den første testen for VIF-publikummet kommer mot Stabæk i kveld. Sist gang VIF tapte for et topplag hjemme (mot Lyn tidlig i juni), svarte flere av fansen med å gå i frustrasjon før kampen var slutt.

Nå er det bare å bli sittende om de virkelig ønsker noen endring av norsk fotball.

For dette kommer til å ta tid.

ET STED mellom gammel vane, manglende ferdigheter og et lite egnet mannskap har 19 av 33 poeng foreløpig sklidd unna Martin Andresens nye VIF-utgave. Det er ikke det samme som at forsøket er mislykket.