UNGT NORSK TOPPNIVÅ: Martin Ødegaard får klapp og stell av lagkameratene Birk Risa og Henrik Bjørdal under festforestillingen mot Tyskland på Marienlyst. Selv om dette U-21 laget har hatt flere overraskende svake kamper, er resultatene på de norske aldersbestemte landslagene jevnt over svært sterke. FOTO: Terje Bendiksby / NTB scanpix
UNGT NORSK TOPPNIVÅ: Martin Ødegaard får klapp og stell av lagkameratene Birk Risa og Henrik Bjørdal under festforestillingen mot Tyskland på Marienlyst. Selv om dette U-21 laget har hatt flere overraskende svake kamper, er resultatene på de norske aldersbestemte landslagene jevnt over svært sterke. FOTO: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Talentutvikling norsk fotball

Ikke ødelegg for barna nå som Martin Ødegaard er blitt voksen

Martin og lagkameratene hans på U-21 er enda et eksempel på at det brede, sosiale barnearbeidet såvisst ikke er den sportslige utfordringen for norsk fotball.

DU trenger ikke se så mange minutters reprise av U-21 kampen mot Tyskland forleden for å skjønne at den ofte så utskjelte sosiale norske barnefotballen neppe er årsaken til de tidvis triste resultatene for A-landslagene våre. For på en sleip og teknisk utfordrende kunstgressmatte på Marienlyst var de grunnleggende fotballferdighetene hos gjengen av norske 19 -og 20-åringer til forveksling lik standarden hos de nøye utvalgte og grundig skolerte talentene til verdens beste fotballnasjon.

Sånn sett hadde A-landslagstrener Lars Lagerbäck en riktig tilnærming etter kampen da han var mer opptatt av å løfte Norge som lag enn bli med i jubelkoret over Martin Ødegaards fantastiske prestasjoner.

Norsk barnefotballs mer og mer slepne diamant var for anledningen enda mer elegant i avdriblingene og vendingene enn samtlige av sine tyske motstandere. Men selv på Martins store kveld var helheten enda større.

For norsk barne -og juniorfotball duger.

det U-21 landslaget som periodevis la et effektivt trykk på europamester Tyskland tirsdag og etter hvert med en -eller to touch enkelt kom seg ut av de trangeste situasjonene, har alle spillerne bakgrunn i vanlig norsk barnefotball slik den drives i din lokale fotballklubb. Fire av dem dro midt i tenårene til A-lags relaterte satsinger i Real Madrid (Martin Ødegaard), Heerenveen (Morten Thorsby) , Lyon (Ulrik Yttergård Jensen) og Köln (Birk Risa), og to (Kristoffer Ajer og Iver Fossum) fulgte etter seint i junioralderen. De andre har forblitt i norsk eliteserie, mens Yttergård Jensen har kommet tilbake til Tromsø.

Artikkelen fortsetter under annonsen

STORT I DRAMMEN: Martin Ødegaard og Morten Thorsby; de to beste fra bragden mot Tyskland, har vokst i nederlandske Heerenveen. Men bakgrunnen i norsk klubbfotball var sportslig god nok til å være utgangspunktet for denne suksessen. FOTO: Terje Bendiksby / NTB scanpix.
STORT I DRAMMEN: Martin Ødegaard og Morten Thorsby; de to beste fra bragden mot Tyskland, har vokst i nederlandske Heerenveen. Men bakgrunnen i norsk klubbfotball var sportslig god nok til å være utgangspunktet for denne suksessen. FOTO: Terje Bendiksby / NTB scanpix. Vis mer

Slik gir denne spillergruppen et ganske riktig bilde av de rekrutteringsveiene som i beste fall skal føre mot en etterlengtet A-suksess. På det nivået er Lagerbäcks materialet allerede preget av den siste sterke U-årgangen som spilte jevnt med de største europeiske fotballnasjonene. Hele åtte av stamspillerne hans i dette første året som norsk trener var med på EM-bronsen i 2013.

RESTEN av det nye A-landslaget vil helst bli hentet nedenfra, og disse yngste spillerne har lært sitt fag i en periode der både gutte -og jentelandslagene gjennom flere år har levert resultater som er klart bedre enn seniorlandslagene.

Rett før U-21 landslagets oppvisning mot Tyskland, feide G-18 landslaget Albania av banen med 7 - 1 og kom til eliterunden i EM-kvaliken. Sånt er blitt en vane for juniorspillerne:

  • I fem av de seks siste kvalikene har norske 18 og19-åringer nådd dette nivået.

På samme vis vant de norske 16-åringene både jente -og gutteklassen i sommerens åpne nordiske mesterskap. Der slo jentene toppnasjoner som Frankrike, Nederland og Tyskland, og viste at Norge rent talentmessig fortsatt har gode forutsetninger selv i en internasjonal kvinnefotball med rask nivåhevning. Det vi mangler i utviklingsarbeidet på jentesiden, er at jenter blir prioritert likt med gutter i alle klubbene.

I høst har de sterke resultatene fortsatt. De 16 år gamle guttene til den lett aldrende landslagskjempen Gunnar Halle som skal ut i ny EM-kvalik om en drøy uke, har for eksempel bare tapt for Portugal i oppkjøringen. Ellers er Danmmark, Nord-Irland, Ukraina og Ungarn blitt slått.

DETTE stabile nivået på de aldersbestemte landslagene speiler både et stadig mer kunnskapsbasert utviklingsarbeid i Fotballforbundet og styrken i den spesielle norske modellen for barnefotball. Altså at det sosiale og lekorienterte breddearbeidet i klubbene blir tydelig prioritert som viktigere enn å dyrke fram de som kan ligne på spesielle talenter.

For akkurat her er det i virkeligheten ingen motsetning. De fleste unge spillerne av de promillene i hvert årskull som skal gi Norge to sterke A-landslag, får bedre sportslige utviklingsmuligheter nettopp i et bredt sosialt miljø. I noen av de yngste årgangene organiserer fotballklubbene rundt halvparten av alle norske unger. Slik er det er knapt noen sport i noe land som favner bredere enn norsk fotball.

Nettopp dette mangfoldet former menneskelige erfaringer som over tid vil hjelpe de ytterst få som skal bli toppspillere. Det er denne varierte sosiale bakgrunnen som gjør at de lettere løser alle de høyst ulike utfordringene som kommer på veien mot suksess i internasjonal fotball.

DA er det såvisst ikke noe problem for nivået i norsk elitefotball at alle skal ha sjansen til å være med i leken. Altså at sporten i all sin hverdagslige alminnelighet tilsynelatende blir for trivelig, og ikke gir de lokale enerne den spesielle utfordringen og ekstra oppmerksomheten de visstnok fortjener:

  • Fotballens sportslige utfordring er ikke tilbudet til barna eller de yngste tenåringene. Det er voksesmertene som kommer inn mot senioralderen.

Da trenger de få, utvalgte landslagsspirene kamp -og treningsarenaer som kan løfte et godt juniornivå til sterke resultater også som seniorer. Dette kan bli bedre med en spisset hjemlig eliteserie, men den løsningen utfordrer samtidig sportens nasjonale preg. Da er det kanskje mer aktuelt at både forbund og klubber bevisst hjelper flere av de aller beste over til sterkere europeiske satsinger.

Men det siste er heller ikke noe entydig svar. Da det norske herrelandslaget var på tidenes høyeste nivå på FIFA-rankingen på 1990-tallet, var den suksessen basert på en gruppe spillere som ventet lenge med å reise ut.

MULIGENS var også dette særpreget en historisk tilfeldighet. Fotball er og forblir en sammensatt sport der årsakene til framgang gjerne er mange og ulike.

Det eneste som er sikkert, er at det er uklokt å rote til et flott sosialt breddearbeid for å endre det som allerede er en norsk juniorfotball på et sportslig godt internasjonalt nivå.

FOTNOTE: Dagbladets kommentator Esten O. Sæther var landslagstrener for innendørsfotball (futsal) fra 2009 til sommeren 2016.