Ikke plass til bortskjemte unger

Med John Carew og John Arne Riise sammen på landslaget igjen er det bare å gi beskjed: Nye Norge trenger ikke bortskjemte unger.

Noen ville ha sagt at det bare er drittunger som fortsatt spytter, slår eller pælmer epleskrotter på hverandre lenge etter at de har tjent sin første fotballmillion. Åge Hareide sa det litt penere da han i fjor høst kommenterte hva som hadde gått galt med det norske fotballandslaget de siste åra:

- Spillerne oppfører seg som bortskjemte unger.

NOEN UKER

seinere reiste han selv om landslagssjef til Roma med bagasjen tilsynelatende full av nikkedokker til den av ungene som minst trenger mer pynt og stæsj. Utad virket forsoningsmøtet mellom fotballedelsen og John Carew ganske meningsløst, fordi det ikke dreide seg om forsoning men om tildekking:

Carew sa ja til å spille for Norge igjen uten at verken han eller Hareide sa noe om hvordan det kunne skje etter at Roma-proffen hadde slått ned John Arne Riise i spillerbussen etter landslagstrening.

Da holder det ikke at både han som slo og han som ble slått mener å være ferdig med saken. Carew-saken er symptomet på en trist landslagstid og ikke selve problemet.

MINST AV ALT

skal fotballandslaget spille videre i rosenrødt med utenlandsproffer som lenge har vist at de trenger oppfriskningskurs i virkelighetsforståelse.

Fotballspillere som helst uttaler seg om livets vanskeligere sider gjennom egen pressetalsmann, har pr. definisjon et hverdagsproblem.

John Carew skal ikke dulles med. Han skal respekteres. Og ikke minst:

Han skal lære å respektere andre.

DET ER AKKURAT

det som kommer til å skje når Roma-proffen møter resten av landslagstroppen på mandag.

Åge Hareide og assistenttrener Stig Inge Bjørnebye har lagt vekk nikkedukkene. Etter at alle de beste spillerne bortsett fra Ørjan Berg har sagt ja til satsing, er det tid for å fortelle hva denne satsingen egentlig innebærer: Norge skal samles som lag.

Nå er landslagsgruppa i gang med å lage nye interne regler for hva det vil si å være norske landslagsspiller i fotball. Alminnelig folkeskikk altså; med praktisk innføring i betydningen av å ta vare på hverandre for å oppnå noe felles. Slik kommer det ikke til å bli lett for John Carew å bli med videre uten at han tar et oppgjør med egen stil.

HER ER

John Carew bare en av mange. John Arne Riise er slett ikke glemt. Han startet bråket sist høst, og er like ansvarlig for å avslutte det på en måte som viser at også han skjønner hvorfor Semb-perioden endte så trist.

Nettopp dette oppgjøret med holdninger utenfor banen er sportslig viktigere enn endringen i spillestil. Det sterke fellesskapet som preget landslaget tidlig på 90-tallet, forsvant med all den individuelle suksessen. Årsaken var ikke bare overbetalte proffer som utfordret den felles spillestilen fordi de ikke lenger trengte landslagssuksess til glede for seg selv. Problemet var like mye den golftrøtte ånden av unge, nyrike med fritidsproblemer som blåste inn i den norske landslagsgarderoben.

HVIS JOHN CAREW

klarer å slippe den klamme advokathånda til sin personlige rådgiver Flod for å satse fullt på landslaget, er det dessuten et rent sportslig pluss.

Carew er en flott landslagsspiller. Han har kvalitetene som kan vippe den vanskelige VM-kvaliken i norsk favør:

En gigantfysikk som binder opp motstanderne i feltet.

Ekstrem hodestyrke som gjør at landslaget alltid har et angrepsalternativ.

Et rykk som med presise føtter på midtbanen vil gi sjanser via bakrommet uansett internasjonal motstander.

Slik har John Carew alltid hatt god grunn til å mene at han er blant de største norske spillerne.

PÅ MANDAG

kan han vise virkelig størrelse. Alt som kreves er en skikkelig prat i landslagsgjengen og det lille ordet «unnskyld».

De fleste av oss vet at det ordet løser mye.

For Nye Norge løser det nesten alt.

SKJERPING: Sånn vil vi se John Arne Riise og John Carew. Blide, harmoniske - og venner.