Ikke rapp jentenes pokal!

Forsøket på å ta den flotteste pokalen fra jentene slo ikke an. Det nærmer seg en ny hverdag i Vietnam.

HUE (Dagbladet.no): Jeg så ikke at han prøvde seg. Helt ærlig: Dette er enkilde-journalistikk av verste sort, og kilden Anders Krystad er ofte like uren som glassene som liksomvaskes i utslagstrauet på nærmeste supperestaurant.

I hvert fall hvis temaet er antall sjanser til Vålerenga i hvilken som helst kamp de siste 40 åra eller hvilke giftige slangearter som finnes i nettopp den suppa du regnet som dristig nok bare på grunn av vasken.

Men akkurat her er Krystad til å stole på.

Han er mer enn kilde; han er ordenspoliti, dommer og eksekutør i en og samme robuste skikkelse, og når han sjefer over Football for All i Vietnam, ja så er det virkelig fotball for alle.

Det var derfor jentene fikk den flotteste pokalen fra finalen i Viet Nam-Lao-Thai Cup 2007.

DET VAR en lokal partipamp som ikke helt hadde tatt det overraskende kjønnspoenget. Lenge etter at de hjemmefavorittene fra TT Hue hadde vunnet finalen og tappert stått paradeoppstilt gjennom 13 vers av nasjonalhymnen «Skulle ønske Ho Chi Minh var her», tittet pampen mot det gedigne premiebordet og så at den aller største pokalen var merket «Jenteklassen».

- Her må det være noe galt, mumlet han, og byttet merkelappene rett før utdelingen slik at alt ble som før.

Selvsagt skulle gutta ha den største bøtta. Så ikke alle det? De var jo flinkest.

KRYSTAD BESTEMMER: Her har Anders Krystad tatt styringen og fått jentene først til premiebordet. Prosjektleder Phuong (til venstre) ser ut til å trives med det nye kjønnsregimet. Foto: BJØRN OMAR EVJU
KRYSTAD BESTEMMER: Her har Anders Krystad tatt styringen og fått jentene først til premiebordet. Prosjektleder Phuong (til venstre) ser ut til å trives med det nye kjønnsregimet. Foto: BJØRN OMAR EVJU Vis mer

Det var da Krystads røslige neve på skulderen løste floken:

- Nei, kjære venn, sa han:

- Alt er riktig. Det er jentene som skal ha den største!

Og sånn ble det den finaledagen.

Selv om landsfaderens ånd fortsatt svever tungt over alt og alle i hans gamle kommunistrike, kom Ho Chi Minh heller ikke tilbake denne gangen. Men jentene gikk hjem med den største pokalen, og hypervoksende Vietnam tok enda et bitte lite steg mot en annerledes hverdag.

Det er det Football for All dreier seg om. En ny utdeling av mulighetene; i beste fall en ekstra sjanse for unger, jenter, minoritetsfolk, HIV-smittete og funksjonshemmede til å løfte livet sitt et hakk gjennom fellesskapet i sporten.

I VIETNAM løftes livet fort.

På de drøye 30 åra etter Vietnam-krigen, eller «Den store Amerika-krigen» som de selv kaller den, er folketallet nesten tredoblet. Nå nærmer landet seg 90 millioner, og det tetner til over alt rundt deg. Ikke minst i de store byene der det tilsynelatende går en hissig moped per innbygger og trafikken renner som en vårsprengt, motorisert foss gjennom gatene.

Ikke rapp jentenes pokal!

Midt i slike bilder er det lett å miste blikket for den enkelte. Den norske fotballhjelpen dreier seg også om det; verdien av å se enkeltmennesker midt i treningen.

Med et slikt perspektiv blir det aldri viktigst å finne nye fotballstjerner, men å støtte liv.

KRYSTADS lokale hjelpere er ærlige når de ser jobben sin på den måten:

- Bare det å gi alle deltakerne lik verdi, er en ny tilnærming for oss, sier Phuong.

Det er han som styrer arbeidet lokalt for Norges Fotballforbund med en iver og en presisjon som ville gjort ham til duks i hvilket som helst internasjonalt prosjektlederprogram.

Nå sitter han i hovedkvarteret midt i den gamle keiserbyen Hue og gir grunnkurs i vietnamesisk fotball. Med 124. plass på FIFA-rankingen hører den forøvrig til verdens absolutt dårligste målt mot innbyggertall og stor sportslig lidenskap. Bare det gir grunn til å følge med på innføringen:

- Er du glad i bananer, så må du sørge for at du får enkel, naturlig tilgang til frukten, sier Phuong:

- Det letteste er å plante et tre, passe det, pleie det og gjøre alt for at det vokser seg så sunt at det gir deg frukt hver dag. Det vietnamesiske fotballforbundet er vant til å gjøre det motsatte. De sa: Vi vil ha bananer nå, og så satte de i gang med import og full satsing på toppfotball.

- Vi tenker i stedet fotball som en del av den lokale samfunnsutviklingen. Ungene får små goder som binder dem til treningene; et par sko til seks kroner, en drakt til 20 og kanskje en ball. På det viset skaper vi et fellesskap som trekker alle til samlingene våre, slik at vi gjennom fotballen kan hjelpe dem å mestre hele livet.

I HUE-REGIONEN har myndighetene blitt med på denne tenkningen. Den lokale delen av departementet for utdanning og trening rydder politisk vei for prosjektet inn til skolene og gjør det lett for lærerne å bli med på opplæringen. Det hjelper. I Vietnam finnes det ingen gymlærere på folkeskolenivået.

Neste steg er universitetet i Da Nang noen mil unna. Der er Football for All i ferd med å få innpass som del av den obligatoriske treningstida. Skjer det, blir tanken om breddefotballens kraft mer enn brennende vyer hos et par ildsjeler.

MEN det gode starter ofte sånn.

Som da mammaen til Phuong bestemte seg for at noen i hennes familie måtte få en ny sjanse. Hun og mannen sloss begge under Amerika-krigen. Selv satt hun i det underjordiske tunnelsystemet og styrte antiskyts-kanonene mot bombeflyene over Hanoi. Nå har de et småbruk langt nord for byen. Det var der Phuong lærte å tegne metaforer i bananer, men ellers fantes det egentlig ikke midler til ekstra skole og utdanning før mamma til slutt tok av seg den aller kjæreste arveringen hun hadde fått av moren sin, fikk smeltet den om og byttet metallet i penger til en båndopptaker.

Med pengene fra det offeret skulle den voksne eldstegutten Phuong lære seg engelsk og få kunnskap nok til å gå rett inn i en ny tid.

HAN BRUKTE båndopptakeren tidlig om morgenen; midt mellom et par jobber og vanlige studier, og han brukte den godt. På et par år ble Phuong tolk på den gamle fiendens språk og fikk muligheten til å binde nye,underlige venner sammen.

Amerikanerne skyller over Vietnam i en salig blanding av god business og dårlig samvitighet. Med amerikanske pilotbriller og piggkort flyversveis har Phuong forlengst fått en stil som ville glidd inn i hvilken som helst gruppe av utenlands-vietnameser i eksil i USA, men han vet godt hvilken kultur han kommer fra og hvordan han vil ta tradisjonene videre.

DET ER derfor han gliser av historien om hvordan den norske bossen Anders Krystad borte i hallen sørget for at jentene fikk den pokalen de skulle ha i turneringen:

- Jentefotball har ikke vært bra nok for oss i Vietnam. Da jeg sendte ut de første invitasjonene til turneringer mellom skolene i prosjektet vårt, startet alle med å melde på bare gutter. Det hjalp ikke at vi ba om blandete lag. Lærerne ville vinne og droppet jentene.

- Så måtte jeg reise rundt og forklare hvorfor det er nødvendig å lage fellesskap for alle barna. Dette dreier seg ikke om å vinne kamper, men å skape sterke lokale oppvekstmiljøer, sier Phuong akkurat så politisk korrekt som han har tolket sin arbeidsgiver Norges Fotballforbund.

Nåja; siden sist jeg pratet ham nede i Vietnam har Phuong vært med et vietnamesisk jentelag på besøk i Norway Cup, men jeg glemte å spørre ham om hvem som egentlig stakk av med de største pokalene fra Ekebergsletta denne sommeren og hvordan han synes vi i Norge ellers fordeler midlene mellom jenter og gutter.

Det var kanskje like greit midt i den norske idyllen.

ALT SOM VANLIG? Den lille til jentene og den store til gutta.
OPPLAGT VALG: Plasseringen av pokaler mellom gutte- og jenteklassen virket grei for de lokale arrangørene.
NY REKKEFØLGE: Vinnerne av gutteklassen endte opp med den miste pokalen.
FOTBALLENS HERRER: Anders Krystad taler; den lokale prosjektlederen Phuong tolker. Det er et ganske stramt regime bak det vellykkete fotballprosjektet i Vietnam.
MOPEDENES LAND: En moped per innbygger – minst!