Ikke redd - bare forbannet

ARENDAL (Dagbladet): - Redd? Nei, sier Bjørn Rune Gjelsten (44) og drar sikkerhetsrutinene før og etter båtkræsj i 250 km/t. Deretter snakker han om hvordan han og Røkke - på shoppingtur for å kjøpe Leeds - tvang Ole Gunnar Solskjær på Manchester United. Og om jobben han ikke fikk - styreformannsvervet i Telenor. Fordi statsministeren sa nei.

- Hva det siste angår er jeg ikke sikker på hva statsministeren mente, sier Bjørn Rune Gjelsten og smiler. Racingsjefen i Spirit of Norway, Cato Strømberg, står ute i hotellresepsjonen og venter mens piloten (det heter det på hurtigbåtspråket), den samme Gjelsten, lar praten vår løpe løpsk i 90 minutter. For han er lidenskapelig, denne moldenseren med alle pengene, hestekreftene og fotballklubbene - både når det gjelder båtsport og fotball.

Men:

Når det kommer til politiske avgjørelser i næringslivet er han bare korrekt.

- Når det gjelder Telenor-jobben ble jeg to ganger informert om at jeg var innstilt - som førstevalg. Ut over det har jeg ingen konkrete kommentarer. Men det er viktig for meg å presisere at Tom Vidar Rygh er en meget dyktig kar og et lykkelig utfall for Telenor.

- Den politiske prosessen, som jeg for øvrig ikke kjenner, interesserer meg ikke. Fordi den er historie.

Båtkræsjet i tyske Travemünde 1. juli er også historie. Det samme er det langt mer alvorlige havariet i Bosporosstredet i Istanbul for to år siden. Men disse hendelsene derimot, interesserer og opptar Bjørn Rune Gjelsten noe helt enormt.

Fordi sikkerheten, og de nitidige rutinene rundt alt som på godt båtrace-norsk heter safety, er det som holder gubben levende.

- Jeg har vært utsatt for fire ulykker - to av mindre karakter i USA og de to du nevner, sier Gjelsten. Deretter begynner han å tegne. På Agderposten med eget Norwegian Grand Prix bilag, hvis førsteside viser «Spirit of Norway» i klar ledelse i Travemünde.

Et par sekunder før det smalt.

- Du blir ikke redd, du blir forbannet, sier Bjørn Rune Gjelsten. - Vi ledet løpet - klart - hadde begynt å kjøre taktisk gjennom å redusere farten i bølgene og mente og trodde vi hadde kontroll. For så i neste sekund å ligge hjelpeløse opp ned i vannet.

I to minutter.

Med oksygentilførselen avkuttet i kræsjøyeblikket.

Og dermed er vi ved sikkerhetsrutinene og hva en pilot av Gjelstens yrkesgruppe - for det er en jobb, «Spirit of Norway» er en liten bedrift med 14 ansatte - må gjennom for å få startlisens.

- Det første er en grundig legesjekk, sier han. Det andre er det vi i bransjen kaller en «dunk test». Hvor vi i en simulert cockpit av stål, som er festet til små flytepantonger, blir snudd opp ned i et basseng overvåket av froskemenn med videokameraer.

- Deretter handler det om å komme seg ut.

Da Gjelsten gikk rundt for to uker siden fulgte han følgende prosedyre:

1. Han tok sikkerhetsgrep i to håndtak da han skjønte smellen kom.

2. Han talte til 10 for å klarne hodet etter smellen.

3. Han prøvde i følge rutinene å ta oksygenslangen for å få luft. Denne var imidlertid revet av.

4. Han åpnet luka.

5. Han kom seg ut.

- Det var der dramatikken lå, sier han oppriktig. - At oksygenslangen var avrevet, gjorde at jeg ikke fikk luft. Men se det på denne måten - det første jeg så da jeg kom til overflaten var Ali Nasser, piloten på «Victory 1» som hadde stoppet og var klar til å stupe ut i vannet. Det andre jeg så var en redningsbåt med to froskemenn, og det tredje var et helikopter - også de med froskemenn. Så hvis jeg ikke hadde reddet meg ut for egen maskin, ville disse fått meg ut i løpet av 15 sekunder.

- Bare det forteller meg at sikkerheten - etter noen fatale ulykker på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet - endelig er så god som vi har strebet etter.

Bjørn Rune Gjelsten sammenlikner det å kjøre i 250 km/t på sjøen med det Kjetil André Aamodt og Lasse Kjus opplever i utforløypene verden rundt.

- Vi tøyer grenser - vi gjør det. Og vi rigger båten slik at den skal være en vinnerbåt. Men vi holder oss på den riktige siden - vi tar ingen unødvendige sjanser. Hadde vi gjort det, ville jeg hatt problemer med å forsvare det overfor meg sjøl og min nærmeste familie.

- Hva sier kona?

- Solveig har vært med og støttet meg og teamet hele veien. Det at hun forstår hva vi holder på med gjør henne rimelig rolig. Men jeg skjønner at det ikke er hyggelig å stå på land når vi ikke kommer tilbake etter en runde. Jeg forstår at det er en belastning.

- Hva med mor og far?

- Min mor synes ikke det er noe særlig, men hun kommer da og ser løp. Og hva faren min angår - hva skal jeg si? Jo, i det siste har han begynt å ha meninger om hva slags propeller vi skal bruke. Det betyr vel at han er engasjert, sier Bjørn Rune Gjelsten.

- Har du et slags Death Wish?

- Nei, på ingen måte. Vi er proffe og vet hva vi gjør. Men det er klart du er nær ved å skifte mening når du står på hodet i Bosporosstredet etter en smell i 250 km/t.

- Hvilket betyr?

- At jeg trengte en tenkepause for to år siden. Det var veldig tøft, sier Bjørn Rune Gjelsten.

Fullt så tøft var det ikke - sjøl om motstanden ikke var helt uten kraft - å få Kjell Inge Røkke interessert i fotball. Det begynte etter et styremøte i Gresvig - i bilen fra Askim til Oslo.

- Kjell Inge hadde ikke noe forhold til fotball - det var jeg som hadde den forankringen. Og derfor måtte jeg appellere til den lokale sjela hans. Og slik jeg så det, og presenterte det for ham, var at Molde som by egentlig bare hadde sine faste holdepunkter i MFK, jazzfestivalen og en håndfull lokale bedrifter. Derfor kunne vi ikke tillate oss at Molde Fotballklubb gikk konkurs.

Og - (viktig presisering fra Gjelsten):

- I dag er interessen hans genuin og oppriktig.

- På «Sommerøya» på TV2 tillot Røkke seg nærmest å fraskrive seg ansvaret for kjøpet av Wimbledon. Han sa det var Gjelsten som ville ha en fotballklubb i London?

- Sa han det - he, he, he. Det hadde seg slik at vi ønsket en engelsk klubb vi kunne utvikle. Og da vi var en dag for seint ute til å få kjøpt Leeds - det handlet faktisk ikke om mer enn en dag - og ikke likte det jeg vil kalle politiske problemer i Chelsea, så møtte vi til slutt Sam Hammam. Og så ble det Wimbledon.

Leeds-turen i august 1996, som altså var et døgn for sein til å bli butikk for Gjelsten og Røkke, var derimot en lykkens utflukt for en annen kar.

- Ole Gunnar Solskjær, sier Gjelsten. - Hadde det ikke vært for oss ville han aldri havnet der. For situasjonen var den at United hadde kjøpt to av tre spillere de hadde på ønskelista før 96-sesongen - Jordi Cruyff og Karel Poborsky - og dermed var styreformann Martin Edwards fornøyd. Den tredje, Ole Gunnar Solskjær, var det bare Alex Ferguson som fortsatt hadde i tankene.

Martin Edwards hadde før kjøpene av Cruyff og Poborsky gitt Molde et tilbud på 1,5 millioner pund for Ole Gunnar Solskjær. Da Gjelsten skjønte at salget var i ferd med å gå i vasken, tok han umiddelbar affære.

- Det var en onsdagskveld, vi var i Nederland og hadde flyet vårt på service, og skjønte at handelen måtte skje før Martin Edwards dro til USA den påfølgende fredagen. Dermed måtte vi chartre et fly fra Amsterdam for egne penger og få Ole Gunnar nedover på første fly torsdag morgen. Samtidig ba jeg Åge Hareide å kontakte Alex Ferguson for å spørre hva United-manageren virkelig ville med Solskjær. Da tilbakemeldingen kom om at han var en spiller han ønsket å bruke på laget, gjorde jeg alt for å få avtalen gjennom.

- Hva skjedde?

- Vi dro til Old Trafford fredag morgen og sa vi var villige til å godta det tilbudet United hadde kommet med noen uker før de kjøpte Cruyff og Poborsky. Jeg skjønte at vi ikke kunne be om en krone mer - det var bare det Martin Edwards ventet på for å si «no deal». Og sånn skjedde det - slik ble Ole Gunnar Solskjær solgt.

- Det var selvfølgelig trist for Åge Hareide og MFK som lå på andreplass i Tippeligaen, men det var en lykke for Ole Gunnar Solskjær.

Bjørn Rune Gjelstens lykke er at båten hans - som i går kveld fortsatt lå i Asker - har kommet seg til Arendal i løpet av natta. Dernest at han vinner i morgen.

- Vi skal i hvert fall kjøre det vi kan uten dårlige tanker om det som skjedde sist, sier han.

- Det er først hvis du blir redd og tar avstand fra det du gjør at det blir farlig.

UREDD, MEN... «vi tøyer grenser, vi gjør det.»