Ikke så kult

«Lillestrøm er blitt en moderne by, men Kanarifansen følger ikke med. Derfor var det tomme, gule seter på årets klassiker mot RBK.»

ÅRÅSEN (Dagbladet): I vår er det bare i Kristiansand det er kult med gult.

Mens Start holder på å fornye Tippeligaen med egne unggutter og hjemmelaget angrepsspill, skriker Kanarifansen at de hater Rosenborg.

Mens fotball landet rundt er blitt trivelig for hele familien, er det glupeste kampropet på Åråsen fortsatt som et hult rap fra 80-tallet og lyder: «Ja for faen!»

Det ropet synes fansen klinger så pass gromt at de gjerne banner sammen hvert femte minutt.

I hvert fall når gutta jobber så rått at de skulle ha slått RBK og krabbet opp av tabellsumpen.

FOR PÅ Lillestrøm, den lille stasjonsbyen der det slitne respatexsentrumet er blitt til moderne handel bak glass og skinnende fasader, er fotballsmaken den samme. Plankegjerdene på Åråsen som skilte banen fra skinnegangen, er erstattet med et smakfullt stadionkompleks, som glinset i kveldssola i går idet høyhastighetstoget til Gardermoen skar forbi.

Men ute på tribunen og på gressmatta er alt som før.

 På Åråsen kan hjemmelaget spille omtrent som det vil - bare spillerne vil noe og laget vinner.

I en sesong der nordmenn strømmer til fotballbanene bare for å være sammen om stedet de bor, burde dette utgangspunktet vært perfekt. Med sin vante poengstrøm kunne ikke LSK skuffe noen av sine egne.

Likevel skuffet Åråsen-publikummet forleden. Bare 7000 i en åpningskamp viste at den nye tilskuerbølgen slett ikke flommet over en by som ellers godt vet hva flom er.

LSK HAR MISTET draget, meldte lokalavisa Romerikes Blad rett før helga, i et velment forsøk på å løfte interessen rundt klubben som i tretti år har vært norsk toppfotball.

Det var i LSK at den moderne fotballdrømmen om norske verdensstjerner kom med Tom Lund, som gjorde ting med ballen ingen norsk spiller hadde vist før ham; det var LSK som innførte moderne klubbstyre i sporten med breikjefta ledere i smalstripete dresser, og det var LSK som ga nasjonen en forsmak på kraften i effektiv fotball den gang de helst scoret mål pr. kilo spiller via dødball.

ETTERPÅ er LSK-fotball blitt synonymt med det å ville. På Åråsen er fotball blitt kampsport på et så inderlig vis at klubblegen forleden måtte minne Frode Kippe om en større virkelighet da den hjerneskakete forsvarsklippen helst ville entre banen mot Rosenborg også:

- Du skal blø for LSK, ikke død for LSK.

Det var mye blod for hjemmelaget i går.

ÅRETS LSK-UTGAVE er ikke av de store. Slett ikke. Uten Frode Kippe så det vrient ut foran RBK-kampen, men så var det kampsporten da:

 Før pause ble gjestene løpt av banen.

En regjerende seriemester som blir løpt i stykker rundt hver eneste gresstust, er et stusslig syn. Særlig når det ikke har noe å gjøre med oksygenopptaket, men bare skyldes dårlig konsentrasjon. RBK-ledelsen kan velge i Tippeligaens beste stall, men må snart velge hvordan angrepsfotball de vil spille.

I GÅR sto Daniel Braaten og Aleksander Ødegaard feilvendt på hver sin kant, mens førsteomgangen tikket forbi.

Er det noen som har sett det før?

Mangelen på riktige kantløp begynner å bli forbløffende. Etter måneder med terping er det tid for å se resultater med to av Norges største offensive talenter. Ikke minst bør spillerne kreve så pass av seg selv.

FØRST DA Torstein Helstad kom inn etter pause og RBK spilte tilnærmet 4- 4- 2, forandret kampbildet seg. Da kom RBK-løpene i forkant, og plutselig hjalp det ikke uansett hvor mye LSK-spillerne ville.

Ørjan Bergs skade forandret alt igjen. Det var enda en trist påminnelse om at RBK ,alle sine spillere til tross, ikke lenger har noe effektivt angrepsmønster å vinne kamper på.

Slik kunne det blitt en god kveld for dem som blir glade av å hate RBK. Hvis slike følelser egentlig er gode, da.

Nå holder de ikke engang til å fylle opp Åråsen.