Ikke særlig klokt

Det går ikke an for en rutinert norsk toppidrettsutøver å bli overrasket over reaksjonen mot de private spillselskapene.

 FLINK UTØVER:  Cathrine Larsåsen har jobbet systematisk for å bli en god stavhopper, men hun må forstå at hun også er en del av et fellesskap som forplikter. FOTO: Anita Arntzen / Dagbladet.
FLINK UTØVER: Cathrine Larsåsen har jobbet systematisk for å bli en god stavhopper, men hun må forstå at hun også er en del av et fellesskap som forplikter. FOTO: Anita Arntzen / Dagbladet.Vis mer

CATHRINE LARSÅSEN hører hjemme blant de aller sterkeste toppidrettsutøverne; den gruppen som ofte ganske alene har kjempet seg fram for å få maksimalt ut av eget potensiale. Underveis har hun oppnådd mye med 9 NM-gull på rad, flere EM -og VM-starter og en serie med forbedringer av den norske rekorden i stavsprang.

Den nåværende på 4.40 meter er høy nok i seg selv til å få respekt for Cathrine som en flott idrettsutøver. Men det å inngå en personlig avtale med et privat spillselskap er likevel ikke spesielt smart.

Det er bare uklokt.

FOR ingen voksen utøver som har dominert sporten sin i nesten ti år, kan ha unngått å skjønne problemene som en slik avtale fører med seg. Når den nasjonale finansieringsmodellen for idretten baserer seg på inntektene fra et statlig spillmonopol, må det blinke rødt fra logoen til hvert eneste utenlandsk spillselskap.

Men Cathrine Larsåsen valgte altså å lukke øynene da hun før denne sesongen innledet et samarbeid med Unibet:

- Det er absurd om jeg ikke får delta i VM på grunn av dette, uttalte hun da Norges Friidrettsforbund helt korrekt truet henne med utestengelse fra landslaget.

For det eneste absurde i denne debatten er at enkelte utøvere ikke ser sammenhengen mellom finansieringen av den felles idretten og sitt eget ansvar for å få inn disse pengene.

DENNE sammenhengen har ingen ting å gjøre med hvordan finansieringen av norsk idrett ideelt sett burde være. I dag er det meste av idretten et spleiselag mellom frivillighet, kommunale tilskudd og statlige penger. De siste blir sluset gjennom det overskuddet som Norsk Tipping skaffer sammen, og brukes hovedsaklig til anlegg.

Akkurat nå er idretten inne i en periode med sterk økning av nettopp disse tippemidlene. Samtidig er det liten politisk grunn til å tro at selve finansieringsmodellen blir endret.

DA gjenstår det å håndheve den. Der er Cathrine Larsåsen, John Arne Riise, Mats Zuccarello Aasen og de andre som jobber for private utenlandske spillselskap såvisst ikke alene om å snuble i logikken. Det er oppsiktsvekkende at Joachim Walltin, sjefen for utøvernes fagbevegelse NISO, ikke skjønner de prinsipielle problemene ved å opptre nærmest som privatpraktiserende advokat i slike saker mens han kritiserer dagens finansieringsmodell:

- At det ikke hadde vært noen idrett i Norge uten Norsk Tipping er feil. Andre land har andre modeller. Det finnes mange veier til Rom, sier Walltin til Dagbladet, og her skal ingen ta ham i manglende geografikunnskap. Poenget er bare at dagens motorvei til de statlige pengene asfalteres nettopp av Norsk Tipping, og at ingen kommer fortere fram ved å blokkere den.

Slik er en ansvarlig LO-basert fagbevegelse også nødt til å forholde seg til de nåværende rammene for norsk idrett. Da er det liten hjelp å be om utredning av nye finansieringsmodeller, mens man samtidig ødelegger den ordningen som tross alt gjør at idretten driver bedre over hele landet enn noen gang før.

Esten O. Sæther er landslagstrener i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.