UAKTUELL FOR OL . Erik tysse bør som alle andre norske dopingdømte være uaktuell for en norsk OL-tropp. FOTO: Cornelius Poppe / SCANPIX.
UAKTUELL FOR OL . Erik tysse bør som alle andre norske dopingdømte være uaktuell for en norsk OL-tropp. FOTO: Cornelius Poppe / SCANPIX.Vis mer

Ikke send dopingdømte til OL!

Det bryter med våre egne verdier.

MENS friidrettspresident Svein Arne Hansen ikke helt vet om han vil sende dopingdømte Erik Tysse til OL, har de britiske arrangørene tatt et klart valg:

•• Ingen nysonet britisk utøver får slippe til i London.

Det gir enda en grunn for at våre idrettsledere ikke trenger å falle for fristelsen til å utnytte avgjørelsen i idrettens voldgiftsdomstol (CAS) som åpnet for å slippe jukserne til.

I GÅR opphevet CAS den såkalte regel 45 fra fra den internasjonale olympiske komite (IOC) som lukket de nærmeste lekene for dopingdømte som hadde sonet mer enn seks måneders utestengelse. Det betyr at det i teorien igjen er fritt fram for gamle juksere både i sommer-OL 2012 og vinter-OL 2014.

Hvis de ulike nasjonene vil la seg representere av dopingdømte da.

Det vil altså ikke Storbritania der den nasjonale OL-sjefen Colin Moynihan øyeblikkelig utelukket at avgjørelsen i CAS betydde noen forskjell for britisk praksis. Vertslandet slipper ikke sine dopingdømte til selv om den gruppen for eksempel omfatter den sterke temposyklisten David Millar, og denne restriktive linja kan gi noen medaljer færre.

Hvorfor skal da norske idrettsledere velge annerledes?

FØR AVGJØRELSEN falt i CAS støttet norske antidopingmyndigheter avviklingen av regel 45. Norge mente at dette var prisen vi måtte betale for å styrke en solid internasjonal dopingkamp. Flest mulige land må utvikle regelverket sitt samtidig for å gi antidopingarbeidet mest mulig troverdighet.

Samtidig ba Norge seinest i våres om en utvidelse av strafferammen for EPO-bruk fra 2 til 4 år. Det er en skjerpelse friidrettspresidenten støtter.

Nå får han en utfordring mens Norge venter på en eventuell felles internasjonal regelendring:

•• Skal også vi stille med en dopingdømt utøver i London-OL?

Svaret på det spørsmålet viser om vi evner å være konsekvent i vår antidopinglinje i påvente av at alle konkurrentene mener det samme som oss.

KAPPGJENGEREN ERIK TYSSE har sonet ferdig dagen før påmeldingsfristen 8.juli neste sommer, og fortalte til Dagbladet i går at CAS-dommen gir ham enda mer motivasjon til å satse videre. Det må Tysse gjerne gjøre, men ikke for Norge.

Norsk idrett har en tradisjon for å holde egne dopingdømte utøvere borte fra OL. Fra  1987 til 2003 hadde idrettsforbundet en  regel som automatisk stengte for OL-deltakelse ved brudd på dopingbestemmelsene. Denne regelen falt bort i 2004 da man internasjonalt samlet seg rundt en global kodeks; den såkalte World Anti-Doping Code (WADC), som seinere har bestemt de felles straffereaksjonene.

Argumentene for en slik internasjonalisering av dopingkampen har altså vært fordelen ved å angripe jukserne over hele verden med de samme virkemidlene.

MEN FRAMGANG i dopingkampen krever også at noen dytter på. Her har IOC vært klart viktigst de seinere årene i kraft av bevegelsens overlegne kulturelle betydning. I den sammenhengen er dette vedtaket i CAS ingen god avgjørelse, selv om det i domspremissene derfra blir åpnet for at IOC fremmer en regulering av World Anti-Doping Code for så å få stengt seinere OL for jukserne.

Den reguleringen er såvidt i gang, men vil ta flere år. I mellomtida kan for eksempel våre langrennsløpere og skiskyttere møte gamle russiske dopingsyndere i OL-løypene i Sotsji om ikke russerne selv skjønner at dette er dårlig reklame for lekene der.

PÅ SAMME MÅTE bør våre idrettsledere skjønne at det er elendig PR for vårt eget antidopingarbeid å ta ut en dømt utøver til London-OL.

Slik Friidrettsforbundet helt til siste slutt holdt en VM-plass åpen for Erik Tysse i høst med tanke på at han kunne bli frikjent, bør denne endelige dommen bety at det samme forbundet ikke lenger tar ut Tysse til å representere Norge.

Uansett nasjonal straffelengde, innstiller hvert særforbund fortsatt fritt hvilke utøvere som skal sendes til internasjonale mesterskap. Det er friidretttspresident Svein Arne Hansens mulighet til å vise at norsk idretts grunnleggende verdier også følges når det koster en god utøver.

En dopingdømt nordmann har ikke noe å gjøre i OL.