Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Rasisme i norsk idrett

Ikke skyld på Berit Kjøll!

Norsk idrett er sjelden bedre enn resten av oss. Akkurat det er slett ikke idrettspresidentens feil.

IKKE SKYLD PÅ IDRETTSPRESIDENTEN: Kulturminister Abid Raja overtok styringen av arbeidet fra idrettspresident Berit Kjøll da han forleden opprettet et eget antirasisme-råd. Men norsk idrett har i tiår jobbet bevisst og godt for å få med alle i bevegelsen. Da blir det feil å kritisere idrettsledelsen spesielt for manglende fokus på rasisme. Dette er et ansvar som mest av alt er vårt eget lokalt. FOTO: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
IKKE SKYLD PÅ IDRETTSPRESIDENTEN: Kulturminister Abid Raja overtok styringen av arbeidet fra idrettspresident Berit Kjøll da han forleden opprettet et eget antirasisme-råd. Men norsk idrett har i tiår jobbet bevisst og godt for å få med alle i bevegelsen. Da blir det feil å kritisere idrettsledelsen spesielt for manglende fokus på rasisme. Dette er et ansvar som mest av alt er vårt eget lokalt. FOTO: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix Vis mer

I kveld er det en enda en mobilisering for likeverd i idretten. Lokalt i Oslo-idretten er det blitt jobbet mot rasisme og annen ekkel diskriminering i årevis. Av og til synes det bare ikke.

Etter å ha fått en skyllebøtte i noen av landets største medier, blir norsk idrett nå på nytt bedt om å bøye nakken i skam. Denne gangen gjelder det manglende nasjonale planer for bekjempelse av rasisme, og verken NRK eller VG sparer på kritikken:

- Denne ripa stikker dypt, skriver VG, og påpeker at idretten her svikter sitt eget verdigrunnlag.

- En nødvendig vekker for NIF, fortsetter NRK og ser det symbolske i at idrettspresident Berit Kjøll var plassert så langt tilbake som nummer åtte på talelista da kulturminister Abid Raja sist fredag lanserte sin helt egen arbeidsgruppe for å rydde opp i rasismen i norsk idrett.

AKKURAT den plasseringen av idrettsministeren på kulturministeren taleliste, var mer enn et symbol. Det var en overkjøring gjort så tydelig som bare en politiker med alle pengene kan gjøre det.

Men for å ta det nødvendig oppgjøret med norsk rasisme, er det helt unødvendig å kjøre over Berit Kjøll og resten av toppledelsen i norsk idrett. De har vært på rett side hele tida, selv om idrettspresidenten klokt tok til seg kjernen i kritikken:

- Vi er blitt vekket, skikkelig vekket, av at personer med synlig minoritetsbakgrunn har reagert med å fortelle om rasisme de selv er blitt utsatt for i idretten, sa hun.

FOR det er selvsagt flott at vi har en kulturminister som vil bruke både krefter og penger for å bekjempe rasisme i idretten. Denne hurtigarbeidende ekspertgruppa er et fint tiltak for at vi skal våge å se oss selv midt under det Black Lives Matter-oppgjøret som er i ferd med å endre USA.

Men samtidig må både Abid Raja og kritikerne skjønne hva de setter i gang i idrettsbevegelsen for å få den effekten vi alle vil ha.

Enkelt sagt:

  • De mørke flekkene med rasisme i norsk idrett er ikke Berit Kjøll sin skyld.

Denne gangen hjelper det ingen ting å påføre idrettspresidenten «riper i lakken».

Det er bokstavelig talt en overflatebehandling av noe stygt som også er et grunnleggende norsk problem.

OVER tid vil en slik overflatisk kritikk ta oppmerksomheten fra den egentlige jobben. Altså å gjøre det norske samfunnet helt fargeblindt slik at vi alle er bra nok akkurat som den vi er, uavhengig av kultur eller sosial bakgrunn.

En så stor folkebevegelse som idretten kan hjelpe til med en grunnleggende samfunnsendring, men da må kritikerne forstå hva som beveger disse nær to millioner medlemmene:

  • Det er i hvert fall ikke nye bud hogget i steintavler fra den sentrale ledelsen i Idrettsforbundet.

Hadde norsk idrett reagert på kommando, ville disse utfordringene vært løst for tiår siden. Siden 1990 har norsk idrett knapt gjort noe annet enn å fokusere på likeverd mellom medlemmene sine og organisert bevegelsen for å løse denne oppgaven.

Dette har også vært mer enn ord. Idretten har i alle disse åra virket som lim i lokalsamfunnene, og gitt titusenvis av gutter og jenter bedre liv. Men rasismen og de vonde opplevelsene består uansett.

HVOR vondt dette kan være, skjønner du når du leser opplevelsen til den unge verdensklasse-bryteren Grace Bullen på Instagram. Der forteller hun om å bli vant med følelsen av det å bli trakassert med bunad og flagg i det 17. mai-toget hun elsker å gå i:

- Tanken er at det ikke sårer meg like mye. Men når jeg blir spyttet på etter 17. mai fordi jeg har på bunad som «ikke tilhører meg», så er det flere folk som bør tenke en jævla god stund, skriver hun, og tilføyer:

- Jeg vet at jeg tåler det fordi jeg vet så inderlig godt hvem jeg er og hva jeg står for. Men ingen skal behøve å tåle dette.

MINNESSEREMONI: Torsdag 4. juni ble det avholdt en minneseremoni for George Floyd ved North Central University i Minneapolis. Foto AP Vis mer

DET siste er presist sagt om vår felles oppgave:

  • Ingen skal behøve å tåle det.

Grace Bullen skjønner dette fordi hun er en fin jente med gode verdier. Det takker hun mest familien for. Også Atlas da; den lokale bryteklubben i Fredrikstad.

For noen år siden var Grace med oss i Dagbladet som ambassadør under kampanjen «Klubben i mitt hjerte». Hun ser bedre enn de fleste hva som kan gjøre idrett til et effektivt sosialt verktøy:

  • Kampen mot vår egen rasisme dreier seg sjelden om beskjeder ovenfra. Mer om det som vokser fram i oss selv ved å være i gode fellesskap.

Da blir igjen idrettsbevegelsens viktigste oppgave å lage de rammene som styrker dette lokale idrettsarbeidet.

DET er mye kritisk å si om Berit Kjølls første år som idrettspresident, og jeg har sagt det meste. Det kan godt være at den tidligere Røde Kors-sjefen Sven Mollekleiv som tapte fjorårets presidentvalg, ville gitt et tydeligere fokus på bevegelsens stadige utfordring om å sikre idrett for alle.

Med Mollekleivs lange engasjement for innvandrere, ville kunnskapen vært større helt fra valget. Det var derfor Oslo Idrettskrets som har den største daglige minoritetsutfordringen, var så opptatt av å få Mollekleiv som ny president.

SAMTIDIG gjelder det å skille mellom person og prinsipper. I rasismedebatten er igjen det prinsipielle viktigst; altså det som sikrer et varig lokale idrettsarbeid Norge rundt uavhengig av hvem som i en periode sitter med makten.

For makten til å behandle alle likt i idretten, har faktisk hver enkelt av oss.

Da er også feilene vårt eget ansvar.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!