Ikke skyldig

NAGANO (Dagbladet): Etter to olympiske hopprenn er Norges to beste hoppere til sammen 49 poeng bak vinnerne og uten olympiske poeng. For fire år siden tok det samme laget tre medaljer. Problemet er ikke at Trond Jøran Pedersen har diktert for mye. Han har fått bestemme altfor lite.

Som landslagssjef skal Pedersen svare for resultater, og denne vinteren har de ikke kommet.

Det har Skiforbundets hoppkomité et større ansvar for enn trener Pedersen.

Gi ham alt

  • Landslagsmodellen som ble trumfet gjennom av sportens politiske ledelse hjelper på husfreden, men er et ubrukelig verktøy i toppidrettsarbeid.
  • Gi Pedersen akkurat den kontrakten han vil ha.
  • Etablere en sentral landslagsgruppe på et drøyt halvdusin hoppere, og be dem holde seg i nærheten av treneren.

Modellen fordelte hopperne geografisk i fem grupper med fem ulike trenere. Slik har de fått stulle og stelle med sitt, uten at Pedersen har hatt en oversikt over treningsdetaljer og det daglige arbeidet som han ville hatt i en mindre og sentralstyrt gruppe.

De har fått trene lokalt i unødvendig dårlig selskap, og enda verre: Landslagstreneren har brukt tida si på å trene trenerne, i stedet for å trene hopperne.

Trond Jøran Pedersen har ennå ikke sagt ett ord om han er klar for en ny sesong, og det går noen uker før Skiforbundet sorterer ut trenerspørsmålet.

Men dette er i korte trekk det de bør gjøre:

Det beste man kan si om vinterens modell, er at den er demokratisk. Den positive erfaringen er at den er prøvd , og ikke skal prøves . Sesongens resultater sier at den er gal - og bør legges bort.

Endevendt

Gjennomsnittsplasseringen for beste nordmann i verdenscupen denne vinteren er nummer 13. Og det er tre år siden de sist vant et annet mesterskap enn NM.

Da er det på tide å gå inn i problemene.

De kan være av ulik sort:

Pedersens filosofi er å skape hoppere for fart og store lengder, først og fremst fordi han mener at sporten er tvunget til å velge det spektakulære for å holde på oppmerksomheten.

Det har han udiskutabelt rett i, men generelt større bakker og helst olympisk skiflyging ligger mange år fram i tid.

I mellomtida må hopperne vinne tilbake en fordel som den de hadde for fem år siden, da de endevendte sporten med en ny satsteknikk - og vant både VM og OL.

Nå har japanerne perfeksjonert kraft og spenst, slik at en Harada kan hoppe forbi nederste lengdemåler når ikke juryen sparer på farta.

Norsk hoppsport har valgt å utvikle flygere, og de duger som regel i konkurranser med fart. Problemet er dårlig stabilitet, som øker sjansene for at de stadig fortaper seg i vanskeligheter med hoppsportens uendelige detaljer.

Klar dom

I OL-bakken tråkket de ikke av i hoppet, og grovere kan du ikke bryte «Trond Jøran Pedersens lov».

To dårlige sesonger endrer ikke på følgende faktum:

Pedersen er 90-tallets suverene norske skitrener, uansett disiplin, og han nyter fortsatt enorm respekt i utøvermiljøet.

Det bør Skiforbundet bruke for hva det er verdt, og denne gangen la ham få gi full gass. For hvis du skal dømme over hoppsportens fall etter verdensmesterskapet i Thunder Bay, så er det nå ganske enkelt ved avsigelsen i tilfellet Trond Jøran Pedersen:

Ikke skyldig.