DET VAR et politisk bundet styre i Norges Idrettsforbund som sa ja til Tromsø som OL-by. Det gir liten ære både til de i styret som stemte med bundne hender og de fra regjeringen som bandt.

De første er lett å se. Vel var selve valget hemmelig, men idrettsstyret er åpent nok. Odd Roar Thorsen risikerer å bli felt på idrettstinget på grunn av den overraskende stemmegivningen sin. Det er i så fall fullt fortjent.

Verre er det med prosessen som førte til at idrettslederne gikk vekk fra sin egen innstilling. Der er detaljene skjult, men helheten ganske klar:

Regjeringen har skapt et inntrykk av at bare Tromsø uansett ville ha fått penger til å søke.

Det holdt til å skremme flertallet i idrettsstyret, men bør ikke holde i åpen politisk diskusjon.

FØRST og fremst er det et brudd på den idrettspolitikken Arbeiderpartiet tradisjonelt har stått for. Historisk er partiet forankret i breddeidrett med en forståelse av at idrett er et viktig sosialt verktøy for samfunnsendringer.

I OL-diskusjonen er det Oslo-entusiastene som har brukt dette verktøyet både til å legge fram planer som passer med etterbruken og til å plassere lekene i en meningsfull kulturell sammenheng der det viktigste ikke lenger er å vise fram vår egen norske fortreffelighet.