DØDSENS ALVOR:  Kampen mot doping kan være dødsens alvor. Her er gravplassen til sprinteren Florence Delorez Joyner; tidenes desidert raskeste kvinne med en verdensrekord på 100 meter på 10.49 satt i 1988. Florence døde plutselig 38 år gammel, Hun ble aldri tatt i doptest, men dette dødsfallet er siden blitt koblet til misbruk innen toppidretten. Uansett årsak til Joyners tidlige bortgang, er det et viktig arbeid norsk idrett svikter for andre gang. FOTO: Hans Arne Vedlog / Dagbladet.
DØDSENS ALVOR: Kampen mot doping kan være dødsens alvor. Her er gravplassen til sprinteren Florence Delorez Joyner; tidenes desidert raskeste kvinne med en verdensrekord på 100 meter på 10.49 satt i 1988. Florence døde plutselig 38 år gammel, Hun ble aldri tatt i doptest, men dette dødsfallet er siden blitt koblet til misbruk innen toppidretten. Uansett årsak til Joyners tidlige bortgang, er det et viktig arbeid norsk idrett svikter for andre gang. FOTO: Hans Arne Vedlog / Dagbladet.Vis mer

Ikke stol på feige Norge!

Norsk idrett er blitt testet i to Tysse-saker, og har sviktet i begge. Vi er ingen troverdig antidopingnasjon.

DEN dopingdømte kappgjengeren Erik Tysse får lov til å delta i Rio-OL. Det var resultatet av gårsdagens krisemøte i den øverste ledelsen i Norges Idrettsforbund, og dermed er krisen ikke avsluttet:

•• For det er ikke lenger noen grunn til å stole på Norge når det gjelder det å beskytte de rene utøverne. Til det er vi for opptatt av å beskytte oss selv.

Krisen er ikke det å ha Erik Tysse på plass i troppen i Rio. Det ville selvsagt vært så tøft å gjøre om dette uttaket, at utøverens personlige opplevelse da fort ville ha overskygget denne viktige prinsipielle saken. Slik hadde  det å inndra Tysses Rio-billetter ikke vært noen god løsning.

Problemet ligger hos de som skrev ut disse billettene. De viser at antidopingarbeidet står like svakt i det sentrale norske toppidrettsmiljøet som i det forrige kriseåret 2012:

••. Fortsatt later vi som om det bare er utlendingene som jukser.

Annerledes går det ikke an å forklare det faktum at Norge trosser henstillinger fra  det europeiske friidrettsforbundet (EAA) om å holde dopingdømte hjemme. Forøvrig akkurat slik som dopingverstingen Russland lovte å gjøre bare de fikk komme til Rio.

VI like hyklerske nordmenn lengter mer etter nye internasjonale forhandlinger der vi kan prate bort vår egen vegring for å ta konsekvensen av dagens virkelighet. Det oser festtaler på neste ekstraordinære WADA-kongress i 2017 om behovet for ekstra lange dopingstraffer. En gang i framtida; altså, og helst med spesialunntak for våre egne helter.

Sånt er behagelig, men hjelper lite for å vinne den dopingkampen som raser nå om dagen. For hva skal vi si dersom veteranen Tysse bokstavelig talt overgår seg selv i Rio og sikrer Norge som eneste nasjon en medalje vunnet av en dopingdømt? Og det mens dopingdømte russere og kenyanere blir tvunget til å sitte hjemme.

Det ville blitt en medaljeutdeling for historiebøkene, men kanskje også til nødvendig ettertanke.For hvem er det som heretter skal sikre oss mot å ødelegge en norsk idrettskultur som i sin alminnelighet har hatt svært lite til overs for det å svindle seg til suksess?

I HVERT FALL IKKE de ansvarlige for dette uttaket. Det er formelt sett idrettspresident Tom Tvedt, men gårsdagens pressemelding fra Idrettsforbundet legger ikke noe skjul på at valget ble tatt av Norges Friidrettsforbund og toppidrettssjef Tore Øvrebø med støtte av generalsekretær Inge Andersen. De har alle gjort et usedvanlig uklokt valg.

Riktignok kan Tysses billettutskrivere fortsatt vise til kjennelsen fra idrettens voldgiftsdomstol (CAS) som i forkant av London-OL 2012 stoppet et britisk forsøk på å lage en særregel for å hindre dopingdømte å være med i OL. Problemet er bare at vi alle nå vet mye mer om hvor omfattende dopingsvindelen er, og at idretten derfor internasjonalt for tida prøver hardere virkemidler for å stoppe jukset.

Da er det påfallende at Norges bidrag er å være verst i klassen:

•• Vi har en eneste OL-aktuell vi kunne utelatt fra troppen uten behov for noen juridisk ryggdekning, men vi velger i stedet å belønne ham med Rio-tur.

Det er fullstendig ulogisk med tanke på norsk idretts vante posisjon i kampen for antidoping, men først og fremst er det en skam i forhold til norske verdier om en ren konkurranse.

DET skjønner selvsagt idrettspresident Tom Tvedt som nå må forholde seg til en toppledelse med svært forskjellige meninger om hva som er en effektiv dopingkamp. Han ble ikke informert om søndagens uttak, og fikk aldri sjansen til å stoppe det. I stedet ble han bundet til å ta ansvar for et uklokt vedtak han er fullstendig imot. Alternativet var at personfokuset på den som fikk fratatt den ferdigprintede OL-billetten sin, ville overskygge selve saken.

En splittet idrettsledelse i et så sentralt spørsmål, gir ingen god prognose for meningsfulle norske bidrag til å ta vare på de rene utøverne.
I mellomtida er det bare å advare de som internasjonalt er modige nok til å stoppe denne svindelen:

•• Ikke stol på feige Norge.

LES OGSÅ:

Feigt av Norge å sende en dopingdømt til OL

Ny OL-skandale: JA til gammel dopingdømt, NEI til de unge, rene

Krisemøte nå: Forsøker å fjerne Tysse fra OL-troppen

 

Lik Dagbladet Sport på Facebook