Ikke tøys med Marit

Det er fort gjort å avskrive Marit Bjørgen etter en ny glipp. Men alt for lettvint, skriver Esten O. Sæther i en kommentar.

FOR BARE to år siden så jeg en bakkespurt på ski som forandret alt jeg har sett i sporten i løpet av noen tiår. Det var Marit Bjørgen nederst i stormoten på VM-stadion i et så dypt skøyteskjær at rompa feide ned mot snøen før hun akselerte oppover i et umenneskelig drag.

Jeg burde kanskje skrevet ukvinnelig; men ikke i den betydningen som begrepet er blitt brukt i årtier for å holde jenter vekk fra de aller tøffeste idrettene.

«Ukvinnelig» er her ment som det kvinner ikke har gjort før.

For det var nettopp det snakket gikk om etter Marits rykk på vei mot VM-gull. Ingen jente hadde noen gang gått så fort på ski opp en bakke, og hvor mange av verdens beste gutter hadde egentlig fulgt henne opp den stigningen?

VELDIG FÅ mente Marits trener Svein Tore Samdal.

Han mente veldig mye på den tida, og det tilsynelatende med svært god grunn. I Oberstdorf-VM 2005 var Marit Bjørgen en sensasjon. Ikke med antall seire, men måten hun vant alt på.

Hun utfordret kjønnsgrenser, og det trigget henne naturlig nok. Ei jente som er bra nok til å konkurrere med de beste kombinertgutta på rulleski i de lengste bakkene hjemme i Trøndelag, må få lov til å tro at det er mulig å herje inne på guttas territorium.

Det er akkurat slike holdninger som lager stor idrett.

INGEN KREFTER IGJEN: «Rykkene på andreetappen i de to ideelle Bjørgen-bakkene ble bare korte blaff. På sluttetappen var det ikke noen superkrefter igjen,» skriver Esten O. Sæther i denne kommentaren. Foto: SCANPIX
INGEN KREFTER IGJEN: «Rykkene på andreetappen i de to ideelle Bjørgen-bakkene ble bare korte blaff. På sluttetappen var det ikke noen superkrefter igjen,» skriver Esten O. Sæther i denne kommentaren. Foto: SCANPIX Vis mer

NÅ HERJER ikke Marit Bjørgen med noen. Tiendeplassen i gårsdagens klassiske sprint var grei nok. Hun er ingen slepen klassiker og i slengete japanske spor koster det å slite med teknikken.

I dag var det motoren som harket, og det er noe helt annet.

Rykkene på andreetappen i de to ideelle Bjørgen-bakkene ble bare korte blaff. På sluttetappen var det ikke noen superkrefter igjen. Konkurrentene hang greit på, og Marit så tilsynelatende passiv og sjanseløs ut på flata inn mot mål.

FORTSATT er det viktig å ha med et «tilsynelatende». Når du skal diskutere forskjellen mellom gull og bronse for en utøver som ellers er i toppen i verdenscupen, er det greit å spare på de aller største bokstavene.

Marit Bjørgens langrennskarriere er ikke ødelagt. Hun fikk spolert et OL i fjor på grunn av langvarig sykdom i treningsforberedelsene og holder ikke helt sammenlignet med Virpi Kuitunen i år, men sammenligninger i kvinnelangrenn er det grunn til å være forsiktig med. Der har enerne svingt litt for mye fra år til år.

DET ER nettopp disse egne svingningene langrennsmiljøet diskuterer. Det må gjøres selv om Marit ofte synes diskusjonen i utgangspunktet stiller for store krav til hennes prestasjoner. Men dette gjelder sak og ikke person.

Selve saken er treningsopplegget til Marits gamletrener Svein Tore Samdal. Det baserer seg på bolker med intervalløkter satt sammen med et slikt trøkk i noen av bolkene at det nærmer seg umenneskelig -- og da er begge kjønnene regnet med.

MEGET ENKELT sagt er spørsmålet hvorvidt det er menneskelig mulig å oppnå suksess år etter år med et sånt treningstrøkk.

Ikke tøys med Marit

Langrennseksperten Torgeir Bjørn mener nei. For et par uker siden tok han et oppgjør med disse treningsmetodene i Adresseavisa:

- Jeg tror fortsatt Marit kan ta medaljer i mesterskap og vinne enkelte renn i verdenscupen, men hun vil neppe dominere langrennssporten som hun gjorde for to år siden, sa han og sammenlignet Bjørgens treningsmetoder med måten de gamle kommunistiske sportsregimene i Øst-Europa presset fram sine stjerner til flotte, men korte karrierer.

Det Torgeir Bjørn kunne ha føyd til var at mange av disse karrierene i tillegg var blandet med dop, men det ville kanskje gjort en vrien debatt enda vanskeligere.

Foreløpig har Bjørn uansett oppnådd å bli skjelt ut av Svein Tore Samdal for hverken å kunne treningsopplegget eller skjønne konsekvensene det har hatt på Marit Bjørgens muligheter til å konkurrere godt i år framover.

DET SISTE gjenstår å bevise.

I dag ser det litt trist ut. Kontrasten til forrige VM er så stor at folk med mye mindre peiling på sporten enn Torgeir Bjørn lett blir med på kritikken. Siden Bjørn ble tilbudt jobben som norsk landslagstrener i fjor, gjelder det stort sett alle.

Men det som gjelder enda mer er å skaffe seg solid erfaring med de ekstreme intervallprogrammene slik at store utøvere som Marit Bjørgen i framtida får best mulig hjelp til å ha så lang karriere som de ønsker.

Foreløpig høres det ikke så imponerende ut for miljøet at en potensiell landslagstrener eventuelt ikke kjenner til treningsopplegget for sportens største stjerneskudd.

I lengden gir det større nederlag enn at Marit Bjørgen ikke vinner alt vi tror hun skal klare.

STAFETTBRONSE: Marit Bjørgen tok bronse på lagsprinten sammen med Astrid Jacobsen.