FOR noen uker siden havnet jeg i en ganske meningsløs diskusjon om skigåing og norsk identitet. Da var det en idrettsosiolog som slet med å se denne sammenhengen, som om det i det hele tatt skulle være mulig for en som nettopp er ansatt for å lære oss om hvordan sport kan lime fellesskap.

De siste årene har også andre hatt tungt for det. Selv i en periode der den norske skikulturen er sterkere enn noen gang, kvier flere av politikerne våre seg for å finansiere det denne idretten er nødt til å koste for at Norge fortsatt skal være blant de ledende nasjonene i alle de ulike idrettene som bygger på lek med ski i snø.

Etter enda en folkefest i Holmenkollen og foran TV-apparatene Norge rundt, framstår dette både gjerrig og korttenkt.

SEINEST rundt kveldens gullfeiring av stafettgutta i Oslo sentrum var det bråk om finansieringen helt inn til VM-åpningen. Uenigheten mellom arrangøren og det nye byrådet fra Arbeiderpartiet virket litt økonomisk snirklete mellom det å garantere for et eventuelt underskudd og det å gi et direkte bidrag til byfesten på fem millioner kroner.