Ikke verre enn Åges verste

ULLEVAAL (Dagbladet): 0- 2 tapet mot Sveits var Åge Hareides verste resultat som landslagstrener, men ikke verre enn det.

Etter drøye halvannet år som sjef har Hareide fortsatt resultater bedre enn sine beste forgjengere. Det er ikke der det kniper. Det eneste spennende spørsmålet er hva Norge sitter igjen med etter VM-kvaliken.

Der kom det ikke noe svar i denne treningskampen, men kanskje et tilleggsspørsmål:

  •   Angriper Norge på riktig måte på hjemmebane?

DET ER to hjemmekamper igjen i VM-kvaliken. Med det nødvendige poenget fra den første bortekampen mot Slovenia, er det seire mot Skottland og Moldova som skal gi poeng nok til den viktige andreplassen i pulja.

Til nå har landslaget to uavgjorte og en seier i de tre kvalikkampene på Ullevaal og i lange perioder har laget slitt med den offensive rytmen. Det er grunner for det.

I GÅR lå vanskene delvis i arbeidsfordelingen på midten. Selv i den gode førsteomgangen var det vanskelig å se oppspillsmønsteret som førte ballen raskt via sentral midtbane.

Sannsynligvis er det for mye forlangt at et så ferskt sentralt par som Kristofer Hæstad og Christian Grindheim umiddelbart skal sette rytme, og at Åge Hareide av den grunn bruker Tommy Svindal Larsen når det blir snakk om VM-poeng.

Men fortsatt er det bra å snakke om oppspillsmønsteret.

FOR under Åge Hareide er begge kantene løftet helt opp mot motstanderens backlinje. Det er et utgangspunkt som lett gir to feilvendte kanter, og som er sårbart for kontringer når oppspillene bakfra ikke sitter.

Sekundene før sveitsernes andre scoring var et bra eksempel på denne sårbarheten. Da ble hele den norske midtbanen løpt av etter et brudd.

Likevel gjelder dette punktet ikke å gardere seg, men å angripe mer effektivt.

I DET gamle landslagsregimet var rettvendte kantspillere en del av ABCen. Skoleeksempelet var Mini som kommenterte gårsdagens kamp for TV2.

Jahn Ivar Mini Jakobsen var ingen spesielt rask kantspiller. Det bare så slik ut fordi han alltid startet løpene sine sju, åtte meter bak motstanderens forsvarslinje, og på den måten var oppe i maksfart i det han brøt offsidelinja.

På bortebane faller et slikt litt lavere utgangspunkt naturlig siden Norge gjerne ligger dypere. Men nettopp feilvendte, høye kanter var ett av problemene da denne VM-kvaliken stokket seg litt til i snøværet i Moldova. Dette var bortekampen Norge forventet å vinne og gikk til angrep deretter.

MED FORMSTERKE Alex Valencia på høyresida har egentlig Hareide to internasjonalt spennende kantspillere med innleggskvaliteter som passer de gode midtspissene våre.

Da forutsetter jeg at Morten Gamst Pedersen tar tak i landslagsspillet sitt. I går slurvet han med de enkleste pasningene, og var den som ble mest feilvendt og stillestående.

MEN I GÅR gjaldt ikke, og det syntes både i laguttak og innstilling. Det er dette som gjør det så vanskelig å måle landslagssuksess i treningskamper eller bedømme VM-sjansene ut fra Hareides dårligste resultat.

For i middelmådigheten syntes det også at Norge stiller til de avgjørende kvalikkampene med et spisspar vi neppe har hatt maken til.

Ok; dengang kantspillere var rettvendte og kom løpende bakfra, hadde vi helst bare en spiss. Nå er både John Carew og Steffen Iversen selvsagte, og de trives både med seg selv og hverandre.

SPILLEGLEDEN hos resten av laget er tilbake når det står om poeng. Den er viktigere enn personvalgene mot Slovenia.

Der blir det heller ikke så store forandringer. Jon Inge Høiland overtar sannsynligvis en backplass, og landslagsledelsen må vurdere om Alex Valencia holder defensivt som høyrekant på bortebane. Jeg tipper Jan Gunnar Solli er tilbake i den troppen som en gardering.

For mot Slovenia er 0- 0 et godt resultat - selv for Åge Hareide.