- Ikke vondt å dø

Tre måneder etter ulykken er det fortsatt langt fram til et comeback for Geir André Fredriksen. Men det er det han jobber for. Hver dag.

NESODDTANGEN (Dagbladet): Snaut tre måneder etter at Tollnes-spilleren Geir André Fredriksen falt om på banen med hjertestans og var klinisk død i 20 minutter, trikser 24-åringen igjen.

Halvannen måned på Sunnaas sykehus på Nesoddtangen har gjort underverker. Optimismen preger hverdagen, smilet sitter løst hos Fredriksen.

-  Det går bra. Det eneste som er kjedelig, er at jeg ikke får spille fotball. Jeg maser på legen, men hver gang er svaret nei og at jeg må vente, sier han til Dagbladet.

FAKTA

Et kvarter ut i treningskampen mellom Lørenskog og Tollnes 12. april falt Geir André Fredriksen om på banen.

I nærmere en halvtime kjempet lagkamerater, dommer og ambulansepersonell en desperat kamp for å starte hjertet til 24-åringen.

I det sjette forsøket med hjertestarter kom hjertet i gang igjen. Deretter ble Fredriksen kjørt til Rikshospitalet i Oslo, hvor han ble lagt i respirator.

Etter 12 dager på Rikshospitalet ble han overført til Telemark sentralsykehus. Dagen etter våknet han opp.

18. mai kom han til Sunnaas sykehus på Nesoddtangen, hvor han skal være til 21. juli.

-  Skal tilbake

Vi sitter i sola på Sunnaas. Noen meter nedenfor oss er to gutter i full gang med fotballtennis.

-  Jeg kan godt trikse litt med ballen, hvis det er et allright motiv. Når jeg er bra nok, skal jeg tilbake på fotballbanen. Målet er å spille for Tollnes igjen. Det er ingen andre som vil ha meg, sier Geir André muntert.

Galgenhumoren er tilbake. Triksingen går også helt greit. Da er det verre med hukommelsen.

-  Fortsatt husker jeg ikke noe av det som skjedde. Jeg følte meg litt dårlig, og gikk rett i bakken. I 20 minutter var jeg klinisk død, sier han.

Etter at han våknet opp igjen etter 13 dager i koma, har han ofte tenkt på det som skjedde.

-  Det er helt sykt å tenke på. Én ting merket jeg. Det er ikke vondt å dø. Og det er for tidlig å dø når man bare er 24 år.

Dagene på Sunnaas veksler mellom smil og alvor.

-  I tillegg til å mase på legen løper jeg litt, løfter manualer, spiller bordtennis med ei jente og leser. Mamma har lagd ei utklippsbok som jeg har lest både to og tre ganger. Bare synd at jeg glemmer det jeg har lest, sier Geir André Fredriksen.

Kameratene i Tollnes glemmer han aldri. Helt siden han lå i koma, har de besøkt ham. Nå tar de ham med når Tollnes skal spille kamper.

Lo da han våknet

-  Det er fine kamerater. Bare synd at de må reise i to timer for å besøke meg. Og det er moro at Tollnes gjør det så bra. Nå topper de jo 2.-divisjonsavdelingen sin, uten meg, sier Geir André.

21. juli er han ferdig på Sunnaas. 4. august reiser han på ei ukes ferie til Tyrkia sammen med familien, og 16. august skal han fortsette behandlingen på Kysthospitalet i Stavern.

-  Neste år skal jeg til USA med pappa. Da skal jeg også spille fotball igjen. Legene sier jeg må vente i et år. Det får jeg godta.

Livet er blitt tryggere etter at han fikk operert inn en pacemaker. For hver dag som går, legger han en ny murstein på den grunnmuren han er i ferd med å bygge opp etter hjertestansen.

-  Nær ved å gi opp

-  Da vi reiste fra Rikshospitalet, sa legene at vi måtte telle uker og måneder i stedet for dager. Dagen etter at Geir André var flyttet over til Telemark sentralsykehus, våknet han opp. Da lå han bare og lo. Det som har skjedd siden, er et stort mirakel, sier mamma Tove Fredriksen Seker til Dagbladet.

Fortsatt går tankene hennes ofte tilbake til 2. påskedag, da sjokkbeskjeden kom om at sønnen hadde falt livløs om på fotballbanen.

-  Lagkameratene har fortalt at ambulansepersonellet holdt på å gi opp etter det fjerde forsøket med hjertestarteren. Det sjette støtet satte hjertet hans i gang igjen.

-  Annen mentalitet

I november i fjor var Geir André Fredriksen ferdig med siviltjenesten. Siden jobbet han cirka tre måneder som portør på Telemark sentralsykehus, hvor han våknet opp 24. april.

-  Håpet hans har hele tida vært å jobbe innen politiet. Vi får se hva som skjer, sier moren.

I Tollnes har spillerne på 2. divisjonslaget vokst på det som skjedde med lagets eneste keivbeinte spiller.

-  Mentaliteten i laget er blitt en helt annen. Mye av kjeftingen og sytingen på banen har forsvunnet. Spillerne setter mer pris på hverandre. Måten de tar seg av Geir André på, har de all grunn til å være stolt av, sier sportslig leder Terje Bordi til Dagbladet.

HUSKER IKKE NOE: - Fortsatt husker jeg ikke noe av det som skjedde. Én ting merket jeg. Det er ikke vondt å dø, sier Geir André Fredriksen.