MR. STABÆK: Det hadde ikke vært toppfotball i Stabæk uten Ingebrigt Steen Jensens kronerullende evner. Nå er Alanzinho på plass. Foto: Jacques Hvistendahl
MR. STABÆK: Det hadde ikke vært toppfotball i Stabæk uten Ingebrigt Steen Jensens kronerullende evner. Nå er Alanzinho på plass. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Ingebrigt har gjort tigging til en lukrativ kunstform

Tiggere er en lavstatusgruppering i Norge, noen vil faktisk kaste dem ut av landet. Bortsett fra i fotballen da, hvor pengene kastes etter tiggerne.

(Dagbladet:) FØR HELGA startet Stabæk og Ingebrigt Steen Jensen enda en kronerulling i de blaa hjerters navn og i løpet av det første døgnet var det ifølge en oppdatering fra Mr. Stabæk himself allerede overført over 200 000 kroner til Alanzinhos «sign-on-fond» via mCash. Tigging uten kopp og trekkspill er en av klubbens (og fotballens) velbrukte finansieringsmodeller. Og slik er Alanzinho (33) igjen blitt Stabæk-spiller for ti kamper med det klubben omtaler som normal lønn.

SIGNERINGSBONUSEN FINANSIERT gjennom tigging «og andre bidragsytere» – der de 200 000 kronene som var på konto fredag kveld ble omtalt som «godt over halvveis til målet med denne delen av innsamlingen» – kommer selvfølgelig i tillegg.

SIST ALANZINHO VAR på Nadderud (2005–2009) var han en strålende fotballspiller og en av Tippeligaens største stjerner. Hvor god han er nå, etter år i Tyrkia og ei tid som arbeidsløs hjemme i Brasil, vet ingen. Men likevel gjør Stabæk som de pleier å gjøre når situasjonen er kritisk og ekstraordinære tiltak er helt nødvendig.

De tar en sjanse.

For andres regning.

FOR SÅNN ER det i norsk fotball. Det er det som er regelen i en økonomi som ikke er bærekraftig. Det er alltid noen andre som må betale inngangsbilletten til det som så fint heter «normal lønn» når tidligere helter vender hjem. Være seg rike onkler som eier klubben, rike venner som var lyst til å bidra eller de alltid like blødende hjertene. Og det er ikke spesielt for Stabæk selv om Ingebrigt Steen Jensen har gjort tigging til en lukrativ kunstform der retorikken (innsalget) står til laud enten det kommer på Facebook eller over høyttaleranlegget på Nadderud.

Det gjelder i Vålerenga, Molde, Tromsø, Brann, Lillestrøm og altfor mange andre steder også.

DET HADDE NEMLIG ikke vært toppfotball i Norge slik vi kjenner den uten disse menneskene som plukker opp regninga hver gang den eller den klubben står på kanten av stupet, eller trenger den helt avgjørende forsterkningen for å vinne et seriegull eller unngå nedrykk.

Det er bare fordi forretningsfolk som Tor Olav Trøim blar opp, Kjell Inge Røkke og Rune Gjelsten overfører et titall millioner til eller Trond Mohn spør hvor mye Brann trenger før han også sender en raus sjekk til Tromsø, at klubbene kan prøve en gang til. Og i Stabæk, som under konflikten om Telenor Arena klarte å gjøre seg til uvenn med sin velgjører gjennom å æreskjelle ham i et åpent brev, hadde det i hvert fall ikke vært toppfotball uten Ingebrigt Steen Jensens kronerullende evner.

Akkurat som Alanzinho ikke hadde vært spilleklar til søndagens skjebnekamp mot Aalesund om ikke IBS hadde sagt «at vi prøver en gang til».

DET ER ALLTID noen som bryr seg og er villig til å bla opp fem hundre, ett tusen eller hva det måtte være av kronebeløp bare saken er «god nok». Som å prøve og redde Lyn fra konkurs f.eks., et gjentakende prosjekt synonymt med å kaste penger rett i dass, eller bidra til finansieringen av en 33-åring som sier han har mange tilbud, men som helst vil spille for lag 15 i Tippeligaen.

Og det er da jeg spør, igjen – akkurat som da Moa kom hjem til Vålerenga eller John Arne Riise til slutt fikk viljen sin i Aalesund – hvorfor det?

Jo, fordi noen betaler cash eller klarer å skrape sammen veldig mye penger for å få det til.

Alltid.

Og deretter er freidige nok til å presentere det som et scoop på normal lønn.

Uansett.